En grå, men mild februardag skulle Arne Otto Jensen bisettes fra Østre gravlunds lille kapell. Jeg var tidlig på plass utenfor kapellet, for det er blitt rutine å se an om det kommer andre som faktisk kjente avdøde, før jeg bestemmer om jeg selv skal gå inn. Er det mange andre, trekker jeg meg tilbake. Da er det godt å tenke på at avdøde har folk hos seg under seremonien som kjente ham på noe vis.
Men det kom ikke mange. En nabo fra bygården, der Arne Otto bodde, var eneste deltaker utenom Gjertrudvennenes representant. Vi satte oss på hver vår side av midtgangen.
Det var Henning Vik fra Sinsen menighet som forrettet. Det var en opplevelse, for det er alltid en glede å oppdage at presten er så engasjert og interessert som tilfelle var i dag. Dermed fikk vi bli litt kjent med Arne Otto og hans liv. Det var ikke mye som var kjent om ham, men Vik hadde ringt rundt og forhørt seg, og dermed hadde han mye om å fortelle om Oslo-mannen. Det vil si, Arne Otto var nok fra opprinnelig fra Lunner. I sitt voksne liv hadde han vært sjømann, trolig telegrafist og må ha opplevd mye spennende i sine sjømannsår.
Vi fikk høre at livet til Arne Otto nok hadde bydd på store utfordringer etter at han kom hjem fra sjøen. På eldre dager hadde han mistet all taleevne og kom på sykehjem i 2010. Da kunne han ikke snakke, og vi kan tenke oss hvor vanskelig det må ha gjort all kontakt med de ansatte og andre.
Jensen hadde vært gift og hadde hatt samboer, men hadde ingen barn. I borettslaget hadde han levd tilbaketrukket og vært en mann av få ord. Men han var hjelpsom og grei, kunne folk fortelle.
Arne Otto var født den 12. august 1940, altså bare noen uker etter at krigen kom til Norge. 73 og et halvt år senere endte livet hans. Det var den 4. januar
Det kjennes veldig flott og viktig å få lov å være til stede for en kar som Arne Otto Jensen. Han hadde ikke mange. Men han ble ikke alene på denne siste avskjedens dag.