I dag opplevde vi det som er så nitrist at det nesten ikke er til å forstå. To Gjertrudvenner møtte frem til en kommunal gravferd i Oslo. Oftest kommer det jo noen få andre, kanskje noen naboer eller til og med en slektning.
Men i dag kom det ingen da det skulle tas avskjed med Mahmoud. I dag var det heller ingen prest, men usedvanlig nydelig musikk var det. Slik ble dette en svært trist og stillferdig stund, men også vakkert – på sitt vis. Mahmoud har levd et liv, men tilsynelatende er det ikke mange som vet at han er død.
Vi kjenner ikke hans historie, og ikke spør vi heller. For det er sentralt for Gjertrudvennene. Vi er der for den avdøde – fullstendig uavhengig av religion, rase og livsløp. Våre Gjertrudvenner kjente ikke Mahmoud, men du verden for en følelse av å bety noe for en annen man får ved en slik anledning. Og en får ofte en nærhet til avdøde når man er tilstede under seremonien – selv til et ukjent menneske. For det er uansett et medmenneske.
Vi aktive Gjertrudvenner opplever helt ulike seremonier fra gang til gang. Oftest kommer det noen andre også, men vi velger stort sett alltid å gå inn i kapellet allikevel. For det er en kommunal gravferd som er helt offentlig. Noen ganger, når det er andre til å følge også, så blir ikke opplevelsen like sterk. I dag var imidlertid våre to Gjertrudvenner der fullt og helt. De fulgte Mahmoud til den siste hvile. Og du behøver ikke tvile på at de var glade de hadde tatt turen denne septemberformiddagen. Uten dem hadde Mahoud ikke hatt noen med seg.