Du har kanskje lest historiene på Facebook om Jan Erik og Eva. To medmennesker fra Oslo. To skjebner. De levde begge nokså alene, tror vi. Men ikke dermed sagt at de ikke var fornøyde med det livet de hadde. Deres ensomhet kan ha vært selvvalgt. Men uansett opplever mange av oss det som trist.
Eva fikk nekrolog i Aftenposten, skrevet av en nabo. Slik blir hun husket. Jan Erik var det nesten umulig å finne ut noe om. Magasinets journalist gjorde en vanvittig jobb med å finne ut hvordan livet hans egentlig var, og du verden for research og journalistikk det ble.
Da avskjedsdagen kom, var det ingen som fulgte Jan Erik til den siste hvilen. For han kjente nesten ingen. Det er så sørgelig at det knapt er til å beskrive.
Slike historier gjør inntrykk på oss. De fleste av oss lever gode liv som svinger litt opp og ned, men vi har folk rundt oss. Men det lever ufattelig mange mennesker alene i Norge. Jeg mener å ha hørt et tall på nærmere 1 million (med forbehold). De fleste av dem lever et utmerket liv, der man kan ha valgt å leve alene. Men slik er det ikke med alle. For blant oss finner vi mange som lever sitt liv i ensomhet – selvvalgt eller ikke -, og så er spørsmålet: Er vi der for dem?
VG hadde en omfattende artikkelserie om ensom død i fjor høst. I en kommentar fra avisens Anders Giæver gikk det frem at han mente problemet lå i at vi ikke makter å være der for dem mens våre medmennesker lever. Og han har nok rett. Men så er det heller ikke alltid lett å nærme seg alle. De fleste vet vi rett og slett ikke hvem er, mens andre ikke ønsker kontakt. Og hva kan vi egentlig gjøre?
Det dreier seg nok om det som med et fint begrep kan kalles å «se» våre medmennesker. Hva betyr det i praksis? Jo det kan være å hilse, slå av en prat, invitere på en kopp kaffe, invitere til en biltur eller gjøre et ærend for dem.
Gjertrudvennenes hovedidé er å sørge for at ikke et eneste menneske i landet får en avskjed alene. Vi sørger for at det i alle fall er noen til stede i kapellet for å følge. Det kjennes godt å få gjøre dette.
Enda viktigere er det jo at folk ikke lever ensomt på en negativ måte i levende live, og at de har noen hos seg når de ligger på det aller siste. Selvsagt skulle vi gjerne bidratt også her, men heldigvis er det mange andre tiltak som prioriterer nettopp disse oppgavene. Og vår utfordring ville uansett vært at vi ikke vet hvem disse medmenneskene er før vi ser deres dødsannonser.
Jeg tror mange av oss Gjertrudvenner (aktive og passive støttespillere på FB) gjør mange gode ting i det små – og noen i det store. Alt like viktig. Det er flott. Men jeg er sikker på at vi kan gjøre enda mer. Start i dag. Hvem kjenner du? Noen i nabolaget? Noen i blokken? Noen i bygda? Noen du har sett sitte alene på en cafe? Noen som er alene på høytidsdagene?
Rekker vi ut en hånd i tide, kan det gjøre en liten forskjell i livet til vedkommende. Det er ikke alltid lett, men prøv, da vel.
Lars, sekretær i Gjertrudvennene