Jeg skulle i gravferd i går. Hadde tatt på meg penklær, satt på meg Gjertrudvennene-nålen og kjente det som en viktig dag. Et ukjent menneske skulle bisettes. Ellen het hun.
Det var en slik dag da jeg hadde litt dårlig tid, reiste til Oslo, kjørte feil da jeg var like ved gravlunden, måtte eviglangt i retning Holmenkollen før jeg fikk snudd, kom så ut på feil motorvei osv. Dermed kjente jeg frustrasjonen kom sigende, jeg var irritert på meg selv som kjørte feil, og jeg bekymret meg for å ikke komme tidsnok til Ellens avskjed. Ja var det egentlig noen hensikt i å stresse seg frem? Og tenk om det viste seg å være mange andre til stede? Var det da meningsfullt å herje på gjennom oslotrafikken? Men hvorfor fortelle alt dette?
Det har faktisk skjedd meg en gang før. Da skulle jeg i Salims gravferd. Den gang, i januar 2015, hadde sneen lavet ned på morgenen, det var kø på motorveien mot Oslo, snekaos i smågatene, og ikke parkeringsplass å oppdrive. Jeg husker jeg tenkte: «Nei, dette går ikke. Dette blir for dumt. Skal jeg bare snu?» Men jeg kjørte på, fikk tilslutt satt bilen fra meg – om enn neppe i tråd med parkeringsvedtektene – og halset frem til gravlunden, der det kun skulle være selve begravelsen. I samme øyeblikk så jeg byråets bil kjøre frem, og jeg rakk frem akkurat i tide – på minuttet. Det føltes spesielt.
Fredag skjedde det samme. Jeg rakk frem noen minutter før seremonien skulle begynne, så min rundtur i smågatene på byens vestkant endte godt. Solen skinte over gravlunden, og fuglene kvitret, ja så vakkert var det da seremonien skulle begynne, at det faktisk ble snakket om at døren kunne stå åpen, så solstreif og fuglekvitter kunne bli en del av avskjeden med Ellen. Det var en uvant og vakker tanke.
Vinterdagen for et par år siden var det ikke like stemningsfullt. Den gang stod jeg i snøføyk og sur vind ved en grav på Gamlebyen gravlund og tok et siste farvel med en ukjent mann, Salim. Det var ingen som forrettet, og jeg følte meg feig som ikke selv kunne sagt noen få ord. Men jeg var i alle fall svært glad jeg rakk frem – og at jeg var der. Jeg hadde heldigvis ikke snudde på motorveien.
Selv om kontrasten mellom den sommerlige avskjeden med Ellen og vinterdagen med Salim var enorm, så har de begge noe felles. Noe leit. For verken i Salims eller Ellens gravferder kom det slektninger, venner eller naboer. Da Salims kiste ble senket ned, var det bare to gravere og jeg der. Er liv til ende – og ingen til stede. Men jeg deltok med å få kisten på plass, og det kjentes meningsfullt. Ti minutter, så var det hele over. Et liv til ende.
Fredag satte jeg meg som alltid på nest bakerste rad, for vi Gjertrudvenner vil alltid bare være helt diskret til stede, men Signe-prest ba meg sette meg frem. Så fikk jeg høre prestens gode tale om livet til Ellen og ønsket jeg hadde visst om henne og kjent henne i levende live. Seremonien var utmerket og respektfull fra prestens og byrået Jølstads side, det var bårebukett fra Gravferdsetaten, orgelspill og salmesang. Joda, jeg sang som best jeg kunne – sammen med Jølstads representant, som også satt seg inn i kapellet sammen med meg og bidro stort med sin flotte sangstemme.
Det finnes visst enkelte som mener at det er uviktig at det er noen til stede, noe jeg selv finner helt uforståelig, men selv opplevde jeg det som en veldig viktig hendelse i livet mitt at jeg fikk lov å være med å ta avskjed med disse to medmenneskene. Og tenk at det var akkurat jeg som fikk være der i avskjedens stund, for de må ha kjent mange og opplevd mye gjennom livet. Det kjennes sterkt.
Så gjett om jeg er glad for at jeg rakk frem! Hvor lett hadde det ikke vært å valgt et annet gjøremål disse dagene – eller ikke rukket frem i tide?
Det å få ta del i denne siste dagen av menneskers liv, er noe jeg kjenner utrolig stor ydmykhet overfor. Jeg kjente ikke Salim og Ellen, men jeg følte allikevel jeg var der som en venn; Gjertrudvenn, men også som en representant for samfunnet. For selvsagt skal det være noen til stede i en gravferd – noen som kan lytte til forretterens ord – noen som tar del i den endelige avskjedsdagen – noen som kan minnes det enkelte menneske.
Utenfor kapellet hastet folk forbi til trikken. De skulle rekke det ene og det andre i sine viktige og travle liv. De visste ikke at Ellens liv var over.
Lars Hoel
Sekretær i Gjertrudvennene