okt 29

DSC_0048Da nettverket Gjertrudvennene ble startet i 2012, var det tanken på det triste ved at noen mennesker forlater vår verden alene, som stod sentralt. For slik vi ser det, finnes det knapt noe sørgeligere enn tanken på at et menneske har levd et liv – kort eller langt, godt eller dårlig –, og så skal knapt noen vite at dette livet er ved veis ende og være med å ta farvel.

Idéen med Gjertrudvennene er derfor hovedsaklig det å bidra ved tilstedeværelse i kommunale gravferder; altså seremonier der det ikke finnes en pårørende som ønsker å ta på seg arrangementet. I Oslo var det i fjor rundt 100 slike kommunale gravferder, mens det på landsbasis var ca. 150. Ofte kan nok en kommunal gravferd gi et signal om også et tidligere ensomt liv, men slett ikke alltid. Årsakene kan være mange.

Vi Gjertrudvenner oppsøker derfor disse seremoniene og deltar diskret. Vi spør aldri om livsløp, etnisitet, religion eller andre forhold når vi stiller opp i en gravferd. Det er uvesentlig for oss. Vi ønsker bare å være til stede som venner.

Men selvsagt gjør vi vi oss allikevel mange tanker om den avdøde når vi tar del i seremonien i ett av hovedstadens vakre kapeller. For et medmenneske har gått bort, og et lys er sluknet. Det er alltid en dramatisk begivenhet.

Noen ganger er det slik at vi Gjertrudvenner er helt alene i et ellers tomt kapell. Å være der for den som ingen har, er en ekstra sterk opplevelse. Andre ganger kan det være noen få som følger, kanskje naboer eller fjernere slektninger. Selvsagt er opplevelsen ekstra dramatisk når vi er alene om å følge.

Selv opplevde jeg ett av mitt livs aller sterkeste øyeblikk da jeg oppsøkte Gamle kapell på Vestre gravlund i Oslo en høstlig og grå regnværsdag for en tid siden. En middelaldrende dame, Eleni, skulle bisettes. Inne i det mørke, vakre kapellet stod kisten med blomstene fra kommunen. Lysene var tent, og organisten spilte opp. Rammen var vakker, men du verden så trist å erkjenne at jeg var den eneste som var kommet for å følge; for å si farvel til Eleni. Der og da føltes det ualminnelig viktig at jeg var der, så hadde hun i allefall én hos seg denne avskjedsdagen. Kanskje har jeg aldri følt at jeg har vært med på noe viktigere.

Noen av oss Gjertrudvenner opplever nok ekstra sterkt denne tristheten ved tanken på at et menneske skal bisettes, nærmest uten at noen vet det, uten at noen er der under seremonien, uten at noen bryr seg. Det var derfor Gjertrudvennene ble startet. Navnet Gjertud betyr for øvrig “spyd med styrke”, og det syntes vi passet godt. For styrke trenger man i dette arbeidet.

En sjelden gang treffer vi på et menneske som trekker undrende på skuldrene av vårt engasjement. – Kan det være nødvendig? – Den døde vet jo ikke om det. – Bedre å gjøre noe for dem mens de lever.

Joda, vi skulle nok gjerne hjulpet alle, men situasjonen er jo den at vi aldri vet hvem de avdøde er før de er borte. Og heldigvis har vi en rekke foreninger og andre, som Røde Kors, Fransiskushjelpen, Kirkens Bymisjon, Frelsesarmeen og andre som arbeider spesifikt med å bøte på mange ensommes situasjon – mens de lever. Så vårt svar til skeptikerne er: Ja, det er nødvendig. Og det gjør faktisk en forskjell om noen følger en avdød til den siste hvile. Det handler om verdighet.

Å sitte i et nærmest tomt kapell og høre forretter fortelle litt om den avdøde, kan gjøre et sterkt inntrykk. Vi kjenner ikke den avdøde fra før av, men vi blir allikevel litt kjent under seremonien. Den tanken som oftest griper meg, er at avdøde en gang var en liten pike eller gutt med et spennende  liv foran seg. Jeg tenker på foreldrene som lykkelig hadde sett den lille ta fatt på livet. Og jeg tenker ofte at det sannelig er bra at foreldrene ikke fikk oppleve at deres vesle nå gravlegges uten at knapt et eneste annet medmenneske verken vet om det eller er med under seremonien.

Det er også et tankekors at de gravferdene de fleste av oss tar del i, nesten er å anse som en form for gode opplevelser. Den pårørende møter oftest stor forståelse, kirken er full av høytidskledde slektninger og venner og det bugner av blomster og omsorg. Etterpå samles man ofte til minnestund.

Slik er ikke de fleste kommunale gravferder. Det er sørgelig, og det kunne vært sagt så mye følelsesladd om emnet.

Gjertrudvennene er  for øvrig også åpen for å ta del i såkalte vanlige gravferder, der prest eller sykehjem vet at det ikke er mange til å følge. Men da er vi avhengige av tips.

På Facebook har Gjertrudvennene mange “medlemmer”, og noen tar også aktivt del i lokalgrupper som er under etablering rundt i hele landet. Arbeidet i Oslo er spesielt viktig, og Oslo-gruppen er nå godt etablert. Det arbeides nå med opparbeid av lokalgrupper over hele londet. Arbeidet er kommet lengst i Tromsø, Trondheim, Vestfold, Østfold og Drammen, mens vi er i oppstartsfasen i Bergen og i Kristiansand.

På hjemmesiden www.gjertrudvennene.org finnes mye informasjon  og kontaktinfo for den interesserte. La meg også nevne at nettverket ikke er religiøst basert, at Gjertrudvennene ikke har noen økonomi, og at enhver Gjertrudvenn derfor deltar uten noen form for godtgjørelse.

Vi håper vår tjeneste gjør en liten forskjell. Vi er der for våre medmennesker, vi ønsker å være en venn for dem som ingen har; en Gjertrudvenn.

 

Lars

Sekretær i Gjertrudvennene

okt 02

En av våre nyeste Gjertrudvenner i Oslo var nylig i kommunal gravferd. Det var en trist opplevelse, selvsagt, men så skjedde det noe hyggelig da vår Gjertrudvenn var på vei ut av kapellet. En hyggelig mann kom bort til vår venn.

Vi Gjertrudvenner legger ikke opp til å komme i snakk med eventuelle andre som også er til stede. Vi er der for den avdøde; ikke for andre følgere, prest eller byrå. Og noen takk forventer vi ikke. Vår lønn er bare gleden ved å ha vært der for den avdøde.

Men denne septemberdagen kom Christopher bort til vår Gjertrudvenn, og det ble en hyggelig prat. Vi fikk en hilsen fra Christopher, som kjente avdøde. På sin egen Facebook-side  skrev han samme dag disse hyggelige ordene:

«Var i bisettelse i dag. Hadde gleden av å hilse på Britt fra Gjertrudvennene, et nettverk av medmennesker som stiller opp for dem som dør uten å ha venner og pårørende til å følge – eller pårørende som ikke ønsker å ta på seg ansvaret for gravferden. Ikke så ulikt På vegne av venner- boka til Kristopher Schau.

Jeg la merke til Britt under bisettelsen, hvordan hun satt noen rader bak oss andre. Etter bisettelsen huket jeg tak i og hilste på hu, og spurte hvorfor hun valgte å stille og hvordan opplevelsen var. Britt fortalte at det var hennes første kommunale begravelse. Hun ble rørt av det presten fortalte om avdøde, og fortalte at hu nå følte hun kjente avdøde. Om bare bittelitt. Britt stod der med tårer i øyene. Jeg takket Britt for at hun stilte opp, tross oppmøte fra vi som kjente avdøde, og ga uttrykk for at Gjertrudvennene er en fin ting. Britt tok meg i hånda to ganger før hun dro videre, og takket for at jeg tok meg bryet med å komme bort og snakke med henne. Hyggelig dame, og jævla kult gjort av hu. Takk Britt«

sep 26

Det er flere som kommer med veldig velmente forslag om økonomiske ordninger, men saken er at Gjertrudvennene ikke har en økonomi og ikke ønsker en økonomi. Vi har verken budsjett, konto eller kasse. Dette går frem av våre retningslinjer, som du kan lese her på siden.

Først og fremst er det slik at vi ikke synes det er viktig å organisere oss med en økonomi. Vi føler også at det på et vis er litt uforenlig med vårt virke å etablere en økonomi. Og behovet er også svært lite.

Folk med foreningsbakgrunn synes nok at det hører med å ha en konto, inntekter, bilag osv., men det synes ikke vi. For det å involvere økonomi fører også til at det stilles krav til oss på ulike vis; konto, registrering, regnskap, oversikt, regnskapsfører osv. I tillegg ønsker vi å unngå at det på noen måte kan skje at det oppstår økonomisk utroskap.

En annen side av dette er at man fort vil bruke en del tid på dette med å skape inntekter. Man vil da ofte tenke på søknader, støtteordninger, basar, kakelotteri og annet. Og vi ønsker at Gjertrudvenners virke og oppmerksomhet kun skal dreie seg om oppgaven – det medmenneskelige. Og et tilleggspoeng er at vi med fordel kan overlate all form for pengeinnsamling til foreninger som virkelig trenger det.

Spesielt er det viktig at lokalgrupper ikke etablerer en økonomi, lager seg håndkasse, oppretter konto osv. Lokalgruppene er bare løselig tilknyttet, og styret har ikke kontroll og oversikt over lokalgruppenes virke. Det hele er svært tillitsbasert.

Som deltaker i en lokalgruppe i Gjertrudvennene, vil man sikkert få noen småutgifter, men det får man jo i livet med de hobbyer man har og det man ønsker drive med. Så en aktiv Gjertrudvenn må nok se positivt på det å dekke noen kroner selv til transport/reise til en gravferd eller til et møte i en annen by. Slik er det bare.

Det er også slik at lokalgruppene ikke kan hente inn sponsorer som betaler ut penger til lokalgruppen for at man skal få betalt en utgift. Vår anbefaling til lokalgruppen er at man lar være de tiltak som vil koste noe.

Slik tenker vi også sentralt i GV Norge. Vi tar ikke i mot utbetalinger som vi oppbevarer på konto eller i kasse. Vi i styret velger heller – når det er helt nødvendig – å anmode en sponsor om å betale regningen – uten at GV får noen del i det. Dette gjelder for eks. de avisannonsene vi har hatt. Aviser har da bidratt med en gratistjeneste.

Vi har også valgt å lage noen metallnåler. Disse ble da betalt helt privat. Som privatperson tar nålpersonen inn noen kroner som skal dekke kostnaden, forsendelsen og portoen. Det holdes utenfor GV.

Selv om GV Norge sentralt har valgt å ta et par slike utgifter, så er det altså ikke ønskelig at lokalgrupper også gjør det.  Det er et skille her. Vi håper derimot på full oppmerksomhet rundt det arbeidet vårt skal dreie seg om – å stille opp for dem som ingen har.

Vårt ønske til lokalgruppen: Unngå å eksponere på dette med økonomi. Ta noen småutgifter med glede eller dropp ev. tiltaket.

sep 23

Annonse GV 80 x 71 mmI dag opplevde vi det som er så nitrist at det nesten ikke er til å forstå. To Gjertrudvenner møtte frem til en kommunal gravferd i Oslo. Oftest kommer det jo noen få andre, kanskje noen naboer eller til og med en slektning.

Men i dag kom det ingen da det skulle tas avskjed med Mahmoud. I dag var det heller ingen prest, men usedvanlig nydelig musikk var det. Slik ble dette en svært trist og stillferdig stund, men også vakkert – på sitt vis. Mahmoud har levd et liv, men tilsynelatende er det ikke mange som vet at han er død.

Vi kjenner ikke hans historie, og ikke spør vi heller. For det er sentralt for Gjertrudvennene. Vi er der for den avdøde – fullstendig uavhengig av religion, rase og livsløp. Våre Gjertrudvenner kjente ikke Mahmoud, men du verden for en følelse av å bety noe for en annen man får ved en slik anledning. Og en får ofte en nærhet til avdøde når man er tilstede under seremonien – selv til et ukjent menneske. For det er uansett et medmenneske.

Vi aktive Gjertrudvenner opplever helt ulike seremonier fra gang til gang. Oftest  kommer det noen andre også, men vi velger stort sett alltid å gå inn i kapellet allikevel. For det er en kommunal gravferd som er helt offentlig. Noen ganger, når det er andre til å følge også, så blir ikke opplevelsen like sterk. I dag var imidlertid våre to Gjertrudvenner der  fullt og helt. De fulgte Mahmoud til den siste hvile. Og du behøver ikke tvile på at de var glade de hadde tatt turen denne septemberformiddagen. Uten dem hadde Mahoud ikke hatt noen med seg.

sep 17

I disse dager kan man lese en omfattende artikkelserie i VG. Det dreier seg om det ensomme livet og det å være alene også i døden. Gjennom ulike artikler fortelles det både hjerteskjærende og dramatiske historier om medmenneskers skjebner. Journalist Tanja Wibe-Lund har gjort et betydelig og strålende arbeid med VGs presentasjon av temaet. Man får virkelig tro på journalistikken av slike opplevelser. Vi ønsker derfor å takke VG for at de har tatt det valg å belyse temaet «ensomhet» på en så fin og verdig måte. Det er også laget en VG-spesial-variant som i alle fall er å se på smarttelefoner. Meget elegant og lesverdig. Også VGTV v/Ahmed Fawad Ashraf har laget en god sending om temaet. Her deltok vår talsperson, Snefrid, i sendingen som man nå kan finne på nettet.

En av Gjertrudvennenes oppgaver er jo å være en stemme i offentligheten når det gjelder det å bevisstgjøre og – fremfor alt – se våre medmennesker i levende live. For det er tusenvis av ensomme mennesker i landet vårt. Noen velger bevisst å leve livet for seg selv, men de fleste ønsker det nok annerledes. Et ensomt liv kan lett føre til at det ender opp med kommunal begravelse. Vi håper derfor at vårt arbeid fører til større åpenhet og bevissthet rundt ensomhet og også de kommunale gravferdene.

Ved sin gode artikkelserie har VG virkelig vært med å løfte frem et svært viktig tema. Takk VG og også andre medier som vier emnet oppmerksomhet.

 

aug 13

Det har vært en spesiell Gjertrudvennene-uke. På en ukes tid har det vært hele ti kommunale gravferder. Vår lille Oslo-gruppe har engasjert seg som best den har kunnet for å kunne være til stede i alle. Vi har alle våre spesielle og sterke opplevelser.

I ett tilfelle var først en sønn død. Bare få dager etter var det bisettelse for faren. Gjertrudvennene var til stede.

Det har vært sterke historier å høre fra presten om ensomhet. Og nettopp dette er ekstra dramatisk. Ett menneske har levd et langt liv. En gang var han eller hun et lite barn og så frem mot livet. Foreldrene var nok lykkelige da. Men så har livet kommet og tatt tak i skjebnene på ulike måter. Noen har valgt å isolere seg, og for andre har det skjedd ting som har snudd livet på hodet. Noen har ikke evnet å skape seg et nettverk, mens andre kanskje ikke har hatt barn eller familie.

Jeg er glad foreldrene deres stort sett ikke har fått oppleve det nitriste faktum at det som en gang var det lille barnet med fremtiden foran seg, nå blir gravlagt kommunalt og kanskje uten noen andre til stede. Det er så vondt å tenke på at dette mennesket har tatt farvel med livet – og det uten at knapt noe annet menneske en gang vet om det eller var med å ta avskjed.

Selv var jeg akkurat i en gravferd. Det var to andre til stede; naboer så vidt jeg forstod. Ingen andre. Et middelaldrende menneske var død. De to som visste det og brydde seg, kom – samt meg selv, da. Så var det hele over. Jeg vet ikke om ting kan bli stort tristere.

Vi kunne fortalt 100 triste historier.

Lars, sekretær i Gjertrudvennnene

jun 06

Gjertrudvennene er et nettverk bestående av medmennesker som ønsker å bidra, når det ved livets slutt tas avskjed med den som ikke har noen venn. Det er heldigvis ikke så ofte, men det skjer at et menneske verken har slekt, venner eller bekjente til å følge under  bisettelsen, gravferden eller urnenedsettelsen. Mediene har fortalt om mange skjebner, og slike oppslag er trist lesning.

Av og til har skjebnen styrt det slik at et menneske ikke har noen. Det betyr ikke nødvendigvis at man har levd et liv i ensomhet, men alle andre kan ha dødd fra en, eller man har kanskje flyttet og dermed mistet all kontakt med gamle kjente. Selvsagt vil noen også ha levd et liv der man ikke har hatt familie, vennekrets eller nettverk, og da kan det skje at det ikke lenger finnes noen som kjente den avdøde. Det kan også være at prest og myndigheter ikke får tak i eventuelle slektninger eller andre nære.

Når det ikke finnes pårørende, eller disse ikke ønsker å ta på seg ansvaret for begravelsen, er kommunen iht. den såkalte gravferdslovens paragraf 9 pliktig til å ta seg av gravferden. Den kalles da en kommunal begravelse. Det kommer oftest få mennesker for å følge den avdøde i slike gravferder. Det kan også skje at det ikke kommer noen i det hele tatt.

GV synes ikke at noe menneske skal måtte si farvel til denne verden alene. Vi har derfor som mål å være til stede i kapellet og være en venn for den som ingen har. Vår hovedoppgave er tilstedeværelse. I visse tilfeller, når foretter/byrå ber om det, kan Gjertrudvennene også være til hjelp med å bære kisten, få til et minnesamvær eller på annet vis bidra til å skape en god, personlig og verdig avslutning.

Vi mener at det enkelte menneske må bli sett og verdsatt i levende live, men også når et liv er ved veis ende. For alle mennesker har hatt et unikt liv og fortjener den respekt at det snakkes om og vises oppmerksomhet når livet tar slutt. Derfor bør alle ha en venn med seg når det kommer til den endelige avskjeden. Man skal ikke gå den veien alene.

I stor grad er kommunale begravelser et byfenomen, spesielt i Oslo. I 2013 ble det her arrangert 100 slike gravferder. Nesten alle er bisettelser.

Vanligvis vil det heldigvis finnes familie og venner som samles ved et dødsfall. Når skjebnen vil det annerledes, kan Gjertrudvennene forsøke å være til stede. Det kan være at en foretter, et menighetskontor, helsepersonell eller et begravelsesbyrå tar kontakt med Gjertrudvennene når man øyner at det blir en avskjed uten familie eller venner. Da stiller vi opp.

GV har ingen økonomi. Ingen hjelpere mottar godtgjørelse. Gjertrudvennene er ikke religiøst basert, men vektlegger menneskeverdet.

 

RETNINGSLINJER FOR GJERTRUDVENNENE

  1. Gjertrudvennene er et nettverk bestående av lokalgrupper og medmennesker, der vi følger dem som ikke har andre, til den siste hvile
  1. Gjertrudvennene er ikke religiøst basert. Det er menneskeverdet vi ønsker ivareta. Enhver avdød er like viktig for GV uavhengig av stand, rase og andre forhold
  1. Lokalgrupper driver sitt arbeid helt selvstendig på en etisk god måte og i samsvar med Gjertrudvennenes verdigrunnlag og retningslinjer
  1. Nettverket med dets lokalgrupper har ingen økonomi. Alle gode hjelpere/Gjertrudvenner deltar uten lønn eller annen godtgjørelse. Ingen kan sette seg i en situasjon der man tjener penger på arbeidet
mai 05

DSC_0060Vi Gjertrudvenner har nok en spesielt sterk opplevelse av at det å være alene i døden, ja det er noe spesielt opprivende. Det er mye trist og mange utfordringer i verden, men Gjertrudvennene har valgt å konsentrere seg om dette problemet.

Et liv er levd. Livet fører oss i ulike retninger. Skjebnen styrer. Man tar valg. Helse og tilfeldigheter kan være med å avgjøre hvor livet bærer. For noen tar livet en feil retning. Man ender kanskje opp uten nettverk og uten venner. For andre kan det være et valg man har tatt. En person kan ha isolert seg og dermed mistet kontakten med sine kjente.

I andre tilfeller kan man ha flyttet til en annen del av landet og dermed mistet de kjente man hadde. Eller kanskje har en utlending bosatt seg i Norge på eldre dager, og da kjenner man kanskje ikke så mange. Får man et riktig langt liv, kan det skje at en mister dem som en hadde kjær. Folk faller fra. Til slutt er man kanskje alene igjen.

Det er mange grunner til at et menneske ikke har noen når man kommer til livets siste holdeplass. Årsakene kan være sammensatte og kompliserte.

Det enkelte menneskes liv har garantert inneholdt både sorger og gleder. Når avskjedsdagen kommer, synes vi det er viktig at den avdøde ikke skal ta den reisen alene. Vi vil bidra til at avdøde får en verdig avskjed; at vedkommende blir sett og tatt farvel med. For det er knapt mulig å tenke seg noe tristere enn at ingen en gang skal vite om at man bisettes og har forlatt denne verden.

Vi Gjertrudvenner vil uansett være venner for dem alle. Vi måler ikke den enkelte. Vi bryr oss ikke om vedkommendes stand, religion eller rase. Når den siste dagen kommer for et medmenneske, kan vi være venner for den avdøde.

For vi er venner; Gjertrudvenner.

 

mai 02

GV er nå i ferd med å etablere lokale GV-grupper flere steder i landet. Her på bloggen finner du en oversikt over lokalgruppene og deres kontaktpersoner. Se på menypunktet «lokalgrupper», nederst. GV Oslo har vært i arbeid ett års tid. GV Tromsø ble opprettet for få dager siden. Likeså GV Bergen. I Tromsø har Kristin Bjørkedal gått i spissen, og i Bergen er det Heidi Kollen som er kontaktperson.

Hver lokalgruppe blir ganske ulik. Selvsagt preges arbeidet av de som deltar i den enkelte gruppe, men arbeidsprogrammet vil også variere mye. De kommunale begravelsene er basisen i vårt arbeid, men den lokale gruppen kan selv utvide sitt mandat – slik den finner det formålstjenlig. Antallet kommunale begravelser varierer nemlig svært mye. I Oslo var det 100 slike i 2013, mens det i en småby/på et småsted nærmest vil være et ukjent begrep. Medmenneskelighet er kjernen i Gjertrudvennene-tiltaket, og innenfor dette begrepet finnes det selvsagt stort rom for mange tiltak.

Lurer du på om du kunne startet en lokal gruppe på ditt hjemsted, er det lurt å skrive til oss på mail. gjertrudvennene@hotmail.no. Så kan vi besvare dine spørsmål og diskutere saken med deg.

De lokale gruppene er løselig tilknyttet. Derfor kaller vi oss et nettverk. Styret, GV Norge, er overbygningen. Dette styret er ingen ledelse i den forstand, men står ansvarlig for styringen av GV.  Styret i GV Norge består av tre personer; Aksel, vår talsperson Snefrid Hagen og vår sekretær Lars Hoel.

 

apr 25

DSC_0097GV har vært påtenkt og planlagt over flere år. Meget forsiktig har nettverket grodd til. Vi fikk opprettet en nettside, denne bloggen og en Facebook-side. Dette la grunnlaget. Facebook-siden ble åpnet nærmest før arbeidet kom i gang. På to år var vi glade for å få 65 følgere/Gjertrudvenner.  Og 65 følgere hadde vi også for bare  noen dager siden. I dag passerer vi straks 550.  Det er utrolig mye i en sammenheng som dette.

Hvorfor er det viktig å bli mange? Jo dette dreier seg jo om flere ting, men vi har vært avhengige av å få gjort kjent at Gjertrudvennene eksisterer, og det har ikke vært så lett. Vi trenger å nå ut for å få aktive hjelpere, og det er viktig at offentligheten kjenner til oss.

Det har strømmet til med «medlemmer»/følgere på Facebook. Her på Bloggen vil vi også ha en liste over Gjertrudvenner som ikke er på Facebook. Vi regner oss alle som Gjertrudvenner.

Det har vært en opplevelse å registrere den massive responsen. Vi er utrolig mange som bryr oss. Og det lover godt. For folk bryr seg virkelig. Det er mange, mange som synes det er fryktelig trist at et menneske skal ta avskjed alene eller bare fulgt av et par mennesker etter et levd liv. For det skjer i vårt land. Ikke alle har pårørende eller venner. Mange har levd et liv i ensomhet og blir dag også ensomme i døden.

Vårt kjernemål er å delta i de kommunale begravelsene, men lokale grupper på steder i landet der det ikke finnes slike seremonier, kan ha et utvidet mandat – og arbeide med annen medmenneskelig virksomhet. Kanskje kan vi gjøre Norge ørlite bedre.