Fred Søndby er Gjertrudvenn i Oslo og har delt dette minnet med oss:
For 77 år siden fikk foreldrene mine en liten datter som de ga navnet Turid Wenche. Hun døde dessverre bare to år gammel, og ble begravet på Østre gravlund 13. oktober 1942. Jeg ble født i 1945, og fikk derfor aldri mulighet til å møte min søster. Dette var naturligvis et hardt slag for mine foreldre, og jeg fikk derfor aldri vite så mange detaljer rundt dødsfallet, som hva hun døde av, men vet bare at hun døde på Ullevål sykehus, visstnok av krupp.
Jeg vet derfor lite om hvordan en barnebegravelse foregikk under krigen på 1940 tallet. Men for noen år siden fant jeg programarket fra begravelsen, som forteller at begravelsen fant sted 13. oktober 1942 på Østre gravlund. Dette arket inneholdt også to sanger, som jeg antar ble sunget i kapellet. Den ene av disse sangene har fått et veldig personlig preg, som jeg gjengir her:
Stille,stille se hvor søtt Lille Turid sover!
Lyset frem av mulmet brøt, nu er smerten over.
Tyss, det var som noget klang! Var det englers jubelsang?
Stille mamma, stille nu, medens Turid sover? Frisk og glad hun svever nu,
husk at Gud er over! Senk ditt blikk til allmakts fot, Herrens vei er alltid god.
Stille pappa, se hvor søtt Lille Turid sover!
Hvad er liv og hvad er død? Evigheten vover.- Tåren Gud til lindring gav;
Men – den åpner ingen grav.
Stille, stille, se hvor søtt Lille Turid sover Han som gravens lenker brøt Evig
gjensyn lover.
Til sin Gud gikk Turid hen, Og vi møtes skal igjen.
Vakkert og sentimentalt, og med en himmel over med håp om gjensyn!
Likevel tror jeg neppe at en slik tekst hadde blitt benyttet i en tilsvarende sorgsituasjon i dag. Det er ikke rette tid og sted for å antyde englers jubelsang eller indirekte formidle at «Gud hadde nok en mening med det» – som noen prester av og til kunne si for et par generasjoner siden. Vi er alle vitner til at meningsløse ting skjer, både ute i den store verden og for den enkelte av oss. Men at Gud er en tilflukt også i sorgens og smertens tid, har mange erfart.
I dagens samfunn er det store forskjeller. Noe som gjenspeiler livet fra
vugge til grav. Og når det gjelder det siste, er det slik at mange dør i
ensomhet uten noen som er til stede i avskjedens stund. Kommunale
gravferder har også blitt et kjent fenomen. Det hender faktisk at bisettelser finner sted med bare prest og begravelsespersonale til stede.
For noen år siden ble det dannet et nettverk kalt Gjertrudvennene. Disse vennene møter regelmessig opp begravelser der det ikke er nære
pårørende. Dette gjør vi – ja jeg sier vi – fordi jeg selv også har blitt en
Gjertrudvenn – fordi vi mener at ingen skal behøve å bli bisatt uten at i alle fall en person utenom de som har oppgaver der – er til stede.
Men spiller dette så stor rolle? Er det ikke mye viktigere å vise
medmenneskelighet overfor hverandre mens vi ennå lever? Ja, slik spør nok mange, og det er lett å kunne si seg enig. Så her er det vel ikke noe enten – eller, men snarere både – og!
Nå er det igjen en grå novemberdag med snø i luften. For litt over 75 år
siden ble min eneste søster, Turid begravet på Østre gravlund. Om noen timer skal jeg også på Østre gravlund. Der skal jeg som Gjertrudvenn delta i en bisettelse til en mann som rakk å fylle 74 år. Fred over hans minne!
I disse novemberdagene er vi midt mellom avslutningen av et kirkeår, med domssøndagen friskt i minne fra ist søndag – men også med en barnlig forventning til det nye kirkeåret som begynner kommende søndag, som er den første adventssøndagen, da vi igjen kan tenne det første adventslyset, og kanskje synge dette sangverset:
«I det stille vil vi møte noens nød med åpen hånd, dele med dem av Guds godhet i en glad forventnings ånd.»