Vi ønsker oss aktive og passive Gjertrudvenner over hele landet, men spørsmålet er: Hvilken tilknytting ønsker du å ha?

A) Man regnes som «passiv» (men like fullt viktig) Gjertrudvenn når man følger på Facebook

B) Man kan nå (nytt i mai 2018) bli Stedskontakt

C) Man kan være med i en aktiv lokalgruppe/eventuelt bli Kontaktperson for denne

Vi ønsker å utvide nettverket vårt og etablerer nå noe som kalles Stedskontakt. Vi har erfart at det kan være nyttig med et skille mellom Stedskontakt og Kontaktperson for en gruppe, og her vil vi forklare litt om denne «omorganiseringen».

Å være Stedskontakt

På mindre steder og i småbyer er det sjelden gravferder uten ansvarlig pårørende, men også her ønsker vi å ha Gjertrudvenner. Vi søker derfor etter personer som ønsker å være Stedskontakt på sitt sted – stort eller lite. En slik oppgave krever lite. Da er du en ressurs, som kan delta den dagen behovet måtte melde seg, den dagen vi eller du blir kontaktet av noen i ditt område. Da vil vi kunne oppgi ditt navn og epostadresse til ev. prest, kirkekontor, pårørende. Men i utgangspunktet er ditt virke av «sovende» karakter.

Du kan være Stedskontakt i en småby eller en liten bygd. Det spesielle med Stedskontakt, er jo at det ikke fordrer at du selv gjør en aktiv innsats overfor lokale etater, kirkekontor osv.

Å være aktivt med i en gruppe

Dette er for de som ønsker å etablere eller delta i en aktiv gruppe. Oppgaven som leder/kontaktperson for gruppen fordrer at man er interessert i aktivt å ta kontakt med etater; kirkekontor, prester, byrå osv. for å etablere en kontakt/samarbeid med disse. En gruppe bør bestå av rundt tre Gjertrudvenner, men man kan også utgjøre en gruppe alene – hvis man måtte ønske det – for eksempel i starten. Det å være kontaktperson fordrer at man sørger for å ha et møte med den ansvarlige for gravferder i kommunen, slik at det kan etableres et samarbeid.

Er du Kontaktperson, må vi også kunne formidle ditt navn og kontaktinfo til offentligheten. Navn på deltakere i lokalgrupper offentliggjøres ikke.

Du kan også melde deg til å være aktivt med i en gruppe, men ikke være Kontaktpersonen. Da er du en medarbeider for Kontaktpersonen.

Hva kreves av både Stedskontakter og Kontaktpersoner/deltagere i grupper?

Man bør ha fulgt Gjertrudvennene en tid og være sikker på at man har et ønske om et langvarig «engasjement», at det hele ikke er for impulsivt. Så må man være den type person som evner å opptre diskret, stillfarent og dannet – enten man stiller i et møte eller deltar i en seremoni.

Hva gjør du nå?

Uansett hva du måtte velge, så send oss en epost og fortell det du måtte ønske om deg selv, og si noe om din motivasjon for å ville delta. Henvend deg på epost, ikke per Facebook-melding, for det gjør det lettere for oss å holde oversikten og ikke miste noen henvendelser. Har du spørsmål, er du alltid velkommen til å sende oss dette per epost.

Sekretæren

Jeg skulle i gravferd i går. Hadde tatt på meg penklær, satt på meg Gjertrudvennene-nålen og kjente det som en viktig dag. Et ukjent menneske skulle bisettes. Ellen het hun.

Det var en slik dag da jeg hadde litt dårlig tid, reiste til Oslo, kjørte feil da jeg var like ved gravlunden, måtte eviglangt i retning Holmenkollen før jeg fikk snudd, kom så ut på feil motorvei osv. Dermed kjente jeg frustrasjonen kom sigende, jeg var irritert på meg selv som kjørte feil, og jeg bekymret meg for å ikke komme tidsnok til Ellens avskjed. Ja var det egentlig noen hensikt i å stresse seg frem? Og tenk om det viste seg å være mange andre til stede? Var det da meningsfullt å herje på gjennom oslotrafikken? Men hvorfor fortelle alt dette?

Det har faktisk skjedd meg en gang før. Da skulle jeg i Salims gravferd. Den gang, i januar 2015, hadde sneen lavet ned på morgenen, det var kø på motorveien mot Oslo, snekaos i smågatene, og ikke parkeringsplass å oppdrive. Jeg husker jeg tenkte: «Nei, dette går ikke. Dette blir for dumt. Skal jeg bare snu?» Men jeg kjørte på, fikk tilslutt satt bilen fra meg – om enn neppe i tråd med parkeringsvedtektene – og halset frem til gravlunden, der det kun skulle være selve begravelsen. I samme øyeblikk så jeg byråets bil kjøre frem, og jeg rakk frem akkurat i tide – på minuttet. Det føltes spesielt.

Fredag skjedde det samme. Jeg rakk frem noen minutter før seremonien skulle begynne, så min rundtur i smågatene på byens vestkant endte godt. Solen skinte over gravlunden, og fuglene kvitret, ja så vakkert var det da seremonien skulle begynne, at det faktisk ble snakket om at døren kunne stå åpen, så solstreif og fuglekvitter kunne bli en del av avskjeden med Ellen. Det var en uvant og vakker tanke.

Vinterdagen for et par år siden var det ikke like stemningsfullt. Den gang stod jeg i snøføyk og sur vind ved en grav på Gamlebyen gravlund og tok et siste farvel med en ukjent mann, Salim.  Det var ingen som forrettet, og jeg følte meg feig som ikke selv kunne sagt noen få ord. Men jeg var i alle fall svært glad jeg rakk frem – og at jeg var der. Jeg hadde heldigvis ikke snudde på motorveien.

Selv om kontrasten mellom den sommerlige avskjeden med Ellen og vinterdagen med Salim var enorm, så har de begge noe felles. Noe leit. For verken i Salims eller Ellens gravferder kom det slektninger, venner eller naboer.  Da Salims kiste ble senket ned, var det bare to gravere og jeg der. Er liv til ende – og ingen til stede. Men jeg deltok med å få kisten på plass, og det kjentes meningsfullt. Ti minutter, så var det hele over. Et liv til ende.

Fredag satte jeg meg som alltid på nest bakerste rad, for vi Gjertrudvenner vil alltid bare være helt diskret til stede, men Signe-prest ba meg sette meg frem. Så fikk jeg høre prestens gode tale om livet til Ellen og ønsket jeg hadde visst om henne og kjent henne i levende live. Seremonien var utmerket og respektfull fra prestens og byrået Jølstads side, det var bårebukett fra Gravferdsetaten, orgelspill og salmesang. Joda, jeg sang som best jeg kunne – sammen med Jølstads representant, som også satt seg inn i kapellet sammen med meg og bidro stort med sin flotte sangstemme.

Det finnes visst enkelte som mener at det er uviktig at det er noen til stede, noe jeg selv finner helt uforståelig, men selv opplevde jeg det som en veldig viktig hendelse i livet mitt at jeg fikk lov å være med å ta avskjed med disse to medmenneskene. Og tenk at det var akkurat jeg som fikk være der i avskjedens stund, for de må ha kjent mange og opplevd mye gjennom livet. Det kjennes sterkt.

Så gjett om jeg er glad for at jeg rakk frem! Hvor lett hadde det ikke vært å valgt et annet gjøremål disse dagene – eller ikke rukket frem i tide?

Det å få ta del i denne siste dagen av menneskers liv, er noe jeg kjenner utrolig stor ydmykhet overfor.  Jeg kjente ikke Salim og Ellen, men jeg følte allikevel jeg var der som en venn; Gjertrudvenn, men også som en representant for samfunnet. For selvsagt skal det være noen til stede i en gravferd – noen som kan lytte til forretterens ord – noen som tar del i den endelige avskjedsdagen – noen som kan minnes det enkelte menneske.

Utenfor kapellet hastet folk forbi til trikken.  De skulle rekke det ene og det andre i sine viktige og travle liv. De visste ikke at Ellens liv var over.

Lars Hoel

Sekretær i Gjertrudvennene

Fred Søndby er Gjertrudvenn i Oslo og har delt dette minnet med oss:

For 77 år siden fikk foreldrene mine en liten datter som de ga navnet Turid Wenche. Hun døde dessverre bare to år gammel, og ble begravet på Østre gravlund 13. oktober 1942. Jeg ble født i 1945, og fikk derfor aldri mulighet til å møte min søster. Dette var naturligvis et hardt slag for mine foreldre, og jeg fikk derfor aldri vite så mange detaljer rundt dødsfallet, som hva hun døde av, men vet bare at hun døde på Ullevål sykehus, visstnok av krupp.

Jeg vet derfor lite om hvordan en barnebegravelse foregikk under krigen på 1940 tallet. Men for noen år siden fant jeg programarket fra begravelsen, som forteller at begravelsen fant sted 13. oktober 1942 på Østre gravlund. Dette arket inneholdt også to sanger, som jeg antar ble sunget i kapellet. Den ene av disse sangene har fått et veldig personlig preg, som jeg gjengir her:
Stille,stille se hvor søtt Lille Turid sover!
Lyset frem av mulmet brøt, nu er smerten over.
Tyss, det var som noget klang! Var det englers jubelsang?
Stille mamma, stille nu, medens Turid sover? Frisk og glad hun svever nu,
husk at Gud er over! Senk ditt blikk til allmakts fot, Herrens vei er alltid god.
Stille pappa, se hvor søtt Lille Turid sover!
Hvad er liv og hvad er død? Evigheten vover.- Tåren Gud til lindring gav;
Men – den åpner ingen grav.
Stille, stille, se hvor søtt Lille Turid sover Han som gravens lenker brøt Evig
gjensyn lover.
Til sin Gud gikk Turid hen, Og vi møtes skal igjen.

Vakkert og sentimentalt, og med en himmel over med håp om gjensyn!
Likevel tror jeg neppe at en slik tekst hadde blitt benyttet i en tilsvarende sorgsituasjon i dag. Det er ikke rette tid og sted for å antyde englers jubelsang eller indirekte formidle at «Gud hadde nok en mening med det» – som noen prester av og til kunne si for et par generasjoner siden. Vi er alle vitner til at meningsløse ting skjer, både ute i den store verden og for den enkelte av oss. Men at Gud er en tilflukt også i sorgens og smertens tid, har mange erfart.

I dagens samfunn er det store forskjeller. Noe som gjenspeiler livet fra
vugge til grav. Og når det gjelder det siste, er det slik at mange dør i
ensomhet uten noen som er til stede i avskjedens stund. Kommunale
gravferder har også blitt et kjent fenomen. Det hender faktisk at bisettelser finner sted med bare prest og begravelsespersonale til stede.

For noen år siden ble det dannet et nettverk kalt Gjertrudvennene. Disse vennene møter regelmessig opp begravelser der det ikke er nære
pårørende. Dette gjør vi – ja jeg sier vi – fordi jeg selv også har blitt en
Gjertrudvenn – fordi vi mener at ingen skal behøve å bli bisatt uten at i alle fall en person utenom de som har oppgaver der – er til stede.

Men spiller dette så stor rolle? Er det ikke mye viktigere å vise
medmenneskelighet overfor hverandre mens vi ennå lever? Ja, slik spør nok mange, og det er lett å kunne si seg enig. Så her er det vel ikke noe enten – eller, men snarere både – og!

Nå er det igjen en grå novemberdag med snø i luften. For litt over 75 år
siden ble min eneste søster, Turid begravet på Østre gravlund. Om noen timer skal jeg også på Østre gravlund. Der skal jeg som Gjertrudvenn delta i en bisettelse til en mann som rakk å fylle 74 år. Fred over hans minne!

I disse novemberdagene er vi midt mellom avslutningen av et kirkeår, med domssøndagen friskt i minne fra ist søndag – men også med en barnlig forventning til det nye kirkeåret som begynner kommende søndag, som er den første adventssøndagen, da vi igjen kan tenne det første adventslyset, og kanskje synge dette sangverset:

«I det stille vil vi møte noens nød med åpen hånd, dele med dem av Guds godhet i en glad forventnings ånd.»

Torsdag 9. juni var Gjertrudvennene invitert til et møte på Oslo Bispedømmekontor, og styret møtte ved sekretæren.  Vi satte stor pris på å få møte både biskop Kvarme og alle prostene i bispedømmet og fikk dermed anledning tik å presentere Gjertrudvennene.

Oslo er for øvrig delt inn i fem byprostier samt Asker, Bærum, Døveprostiet og Feltprestprostiet. De fem prostiene i Oslo er: Vestre Aker, Østre Aker, Søndre Aker, Nordre Aker og Domprostiet. Hvert prosti er jo så igjen delt opp i sokn og menigheter.

For Gjertrudvennene er det bra at kirkens ledere og prester kjenner til vår tjeneste, og at de vet vi har muligheten til å stille opp i gravferder der det er behov for oss.

Det er mange som er på Facebook av våre Gjertrudvenner. Men det er også en del som ikke er der. Vårt nettverk har jo ikke noe medlemsopplegg, men vi anser alle som følger oss på FB som Gjertrudvenner. Men nå har vi også en liste her på bloggen, der vi vi vil føre opp de som ønsker være aktive og passive Gjertrudvenner, men som altså ikke er på Facebook.  Og så får vi gjøre det helt klart at man, selvsagt, er minst like god Gjertrudvenn, selv om man ikke bruker tiden sin ppå Facebook.

Du finner den foreløpig svært korte listen under menypunktet «Venner».

Per i dag, 2015, har Gjertrudvennene én primæroppgave; nemlig å følge de som ikke noen – eller bare få – har, til den siste hvile. Rett og slett ved å være til stede i gravferder. For vår intensjon er at ingen skal tas avskjed med uten at andre er til stede. Vi har oftest ikke kjent avdøde, men vi anser oss allikevel som venner – Gjertrudvenner.

Behovet er svært varierende. I Oslo er gruppen i aktivitet ukentlig, mens det et annet sted kan være kanskje bare én slik gravferd i året. Ikke desto mindre viktig. Derfor har vi ønske om å ha ressursgrupper alle steder. Noen steder har vi velfungerende grupper, som utvilsomt kunne ønsket å bidra oftere – med noe medmenneskelig.

Men Gjertrudvennene utvikler seg. Vi har nå 11 grupper. Og flere vil vi gjerne ha. Kanskje skal vi se nærmere på muligheten av at Gjertrudvennene også kunne ha en eller flere andre medmenneskelige oppgaver. Kanskje noe som er relatert til dagens primæroppgave.

Selvsagt finnes utallige gode formål, men vi har også mange gode organisasjoner som jobber med disse. I dagens primæroppgave har Gjertrudvennene funnet en egen nisje.

Vi tror det er svært viktig at vi ikke setter i gang noe som det kan være vanskelig å følge opp ansvarlig og grundig. Det er også helt nødvendig at vi ikke drar i gang noe som involverer økonomi. For ingen lokalgruppe eller privatperson kan i Gjertrudvennenes navn sette i gang med innsamling, skaffe seg utlegg eller ha en økonomi/kasse. Ved å holde på dette unngår vi mange utfordringer.

Men allikevel finnes mange muligheter. Vi erfarer at svært mange rundt i landet gjerne gjør en innsats uten noen form for godtgjøring. Og slik må det være.

Har du ideer?  Hva er behovene på ditt hjemsted? Hva slags oppgave kunne passe nettopp for en lokalgruppe av Gjertrudvennene? Vi er svært glade for å høre fra deg på epost: gjertrudvennene@hotmail.no.

Du har kanskje lest historiene på Facebook om Jan Erik og Eva. To medmennesker fra Oslo. To skjebner. De levde begge nokså alene, tror vi. Men ikke dermed sagt at de ikke var fornøyde med det livet de hadde. Deres ensomhet kan ha vært selvvalgt. Men uansett opplever mange av oss det som trist.

Eva fikk nekrolog i Aftenposten, skrevet av en nabo. Slik blir hun husket. Jan Erik var det nesten umulig å finne ut noe om. Magasinets journalist gjorde en vanvittig jobb med å finne ut hvordan livet hans egentlig var, og du verden for research og journalistikk det ble.

Da avskjedsdagen kom, var det ingen som fulgte Jan Erik til den siste hvilen. For han kjente nesten ingen. Det er så sørgelig at det knapt er til å beskrive.

Slike historier gjør inntrykk på oss. De fleste av oss lever gode liv som svinger litt opp og ned, men vi har folk rundt oss. Men det lever ufattelig mange mennesker alene i Norge. Jeg mener å ha hørt et tall på nærmere 1 million (med forbehold). De fleste av dem lever et utmerket liv, der man kan ha valgt å leve alene. Men slik er det ikke med alle. For blant oss finner vi mange som lever sitt liv i ensomhet – selvvalgt eller ikke -, og så er spørsmålet: Er vi der for dem?

VG hadde en omfattende artikkelserie om ensom død i fjor høst. I en kommentar fra avisens Anders Giæver gikk det frem at han mente problemet lå i at vi ikke makter å være der for dem mens våre medmennesker lever. Og han har nok rett. Men så er det heller ikke alltid lett å nærme seg alle. De fleste vet vi rett og slett ikke hvem er, mens andre ikke ønsker kontakt. Og hva kan vi egentlig gjøre?

Det dreier seg nok om det som med et fint begrep kan kalles å «se» våre medmennesker. Hva betyr det i praksis? Jo det kan være å hilse, slå av en prat, invitere på en kopp kaffe, invitere til en biltur eller gjøre et ærend for dem.

Gjertrudvennenes hovedidé er å sørge for at ikke et eneste menneske i landet får en avskjed alene. Vi sørger for at det i alle fall er noen til stede i kapellet for å følge. Det kjennes godt å få gjøre dette.

Enda viktigere er det jo at folk ikke lever ensomt på en negativ måte i levende live, og at de har noen hos seg når de ligger på det aller siste. Selvsagt skulle vi gjerne bidratt også her, men heldigvis er det mange andre tiltak som prioriterer nettopp disse oppgavene. Og vår utfordring ville uansett vært at vi ikke vet hvem disse medmenneskene er før vi ser deres dødsannonser.

Jeg tror mange av oss Gjertrudvenner (aktive og passive støttespillere på FB) gjør mange gode ting i det små – og noen i det store. Alt like viktig. Det er flott. Men jeg er sikker på at vi kan gjøre enda mer. Start i dag. Hvem kjenner du? Noen i nabolaget? Noen i blokken? Noen i bygda? Noen du har sett sitte alene på en cafe? Noen som er alene på høytidsdagene?

Rekker vi ut en hånd i tide, kan det gjøre en liten forskjell i livet til vedkommende. Det er ikke alltid lett, men prøv, da vel.

Lars, sekretær i Gjertrudvennene

Per januar 2015 har våre lokalgrupper muligheten til å tilby en følgetjeneste. Vårt hovedanliggende er jo å stille opp i gravferder med få eller ingen andre til å følge; å bidra overfor dem som ingen har. Men etter forslag fra en lokalgruppe, tydeliggjør vi nå at vi også kan bidra med å følge mennesker som trenger det, til gravferder eller gravbesøk.

Når man blir syk eller eldre, kan det være uoverkommelig slitsomt å komme seg ut på ting man ønsker. Det blir et tiltak og ofte blir man i stedet hjemme. Det er det enkleste. Og dette gjelder også hvis for eks. en god venn går bort. Vi kjenner mange eksempler på at folk rett og slett ikke orker å komme seg av gårde, til tross for at man svært gjerne ville vært med å ta avskjed.

Mange vil selvsagt ha slekt, familie, naboer eller venner som kan trå til og hjelpe. Men det er ikke slik for alle. Enkelte har ikke noe annet menneske å støtte seg til. Man har kanskje mistet alle andre, man har overlevd de fleste andre og er uten barn. Da er det ikke alltid så lett. Andre kan ha valgt en liv i ensomhet, og har da ikke andre til å hjelpe – når tiden kommer.

Denne tjenesten kan en lokalgruppe ta på seg – hvis man ønsker det. Det er helt opp til den enkelte lokalgruppe,

På steder med få aktuelle gravferder, kan dette være en oppgave en ny lokalgruppe kan prioritere.

Deltakere i lokalgruppene våre kan ikke ta seg betalt eller motta noen form for godtgjørelse for slike tjenester. Alt må foregå idealistisk og frivillig.

En av våre deltakere i Oslo-gruppen dro rett før jul av sted  til en kommunal gravferd. Det var en slik dag da alt gikk litt på tverke. Dårlig tid. Bare røde lys i trafikkryssene. Det hadde vært lett å avbryte og tenke at «det er vel andre der», for rett før jul var oppgavene mange nok med andre ting.

Vår Gjertrudvenn hastet frem mot kapellet.  På trappen møtte hun agenten fra byrået. Var det andre til stede, tro? – Det er bare én, svarte agenten. Dette var broren til avdøde som bodde utenlands. Det oppstod en helt spesiell situasjon da Gjertrudvennen kom inn i det nærmest tomme kapellet. Broren kom henne i møte og var selvsagt svært spent på hvem den nyankomne var. Det er ikke til å legge skjul på at han var ualminnelig glad for at Gjertrudvennen var kommet. Så var de i alle fall to som fulgte broren til den aller siste hvilen. De var bare to der de satte seg sammen i kapellet, men sannelig tror jeg ikke broren opplevde dette som nærmest «fullt» kapell. Og det er sannelig ikke vanskelig å sette seg inn i hvor godt det må ha vært for ham å ha en å dele den tunge opplevelsen og avskjeden med. Forskjellen fra det å måtte ha vært alene om å følge brorens kiste, må ha vært enorm. Senere fikk han utmerket hjelp fra byråets mann til å komme i kontakt med dem som kunne fortelle nærmere om brorens bortgang.

En slik dag føles stort for en Gjertrudvenn. Da kjenner man virkelig hvor meningsfylt det er å gjøre denne innsatsen. Det blir et minne for livet, og selvsagt var det en ekstra god opplevelse å ta med seg inn i julen for vår Gjertrudvenn.