Det har vært en spesiell Gjertrudvennene-uke. På en ukes tid har det vært hele ti kommunale gravferder. Vår lille Oslo-gruppe har engasjert seg som best den har kunnet for å kunne være til stede i alle. Vi har alle våre spesielle og sterke opplevelser.
I ett tilfelle var først en sønn død. Bare få dager etter var det bisettelse for faren. Gjertrudvennene var til stede.
Det har vært sterke historier å høre fra presten om ensomhet. Og nettopp dette er ekstra dramatisk. Ett menneske har levd et langt liv. En gang var han eller hun et lite barn og så frem mot livet. Foreldrene var nok lykkelige da. Men så har livet kommet og tatt tak i skjebnene på ulike måter. Noen har valgt å isolere seg, og for andre har det skjedd ting som har snudd livet på hodet. Noen har ikke evnet å skape seg et nettverk, mens andre kanskje ikke har hatt barn eller familie.
Jeg er glad foreldrene deres stort sett ikke har fått oppleve det nitriste faktum at det som en gang var det lille barnet med fremtiden foran seg, nå blir gravlagt kommunalt og kanskje uten noen andre til stede. Det er så vondt å tenke på at dette mennesket har tatt farvel med livet – og det uten at knapt noe annet menneske en gang vet om det eller var med å ta avskjed.
Selv var jeg akkurat i en gravferd. Det var to andre til stede; naboer så vidt jeg forstod. Ingen andre. Et middelaldrende menneske var død. De to som visste det og brydde seg, kom – samt meg selv, da. Så var det hele over. Jeg vet ikke om ting kan bli stort tristere.
Vi kunne fortalt 100 triste historier.
Lars, sekretær i Gjertrudvennnene