Det var en meget sterk opplevelse å være til stede som eneste venn – Gjertrudvenn – da Eleni ble bisatt torsdag 7. november i Gamle kapell på Vestre gravlund.
Det var godt ut på dagen da jeg kom til gravlunden. Det småregnet og var tåkete. En gedigen kirkegård og et pompøst, gammelt kapell. Det var her Eleni Tsalamandri skulle få den siste avskjeden.
Det er alltid et spørsmål om det dukker opp noen til kommunale bisettelser. I slike tilfeller, der det kommer noen andre som kjente avdøde, trekker ofte Gjertrudvennen seg rolig tilbake. Men slik var det ikke denne torsdagen. Det kom ingen.
Prest var Ola Beisvåg fra Grorud menighet. Til stede var også representanten fra Wang begravelsesbyrå og en vakt. Dermed fikk Beisvåg oss tre å snakke til da han talte om Eleni. Det var imidlertid ytterst lite noen hadde fått vite, ei heller hvilken nasjonalitet Eleni hadde.
Men to dager før nyttårsaften i fjor hadde Eleni blitt drept i et overfall. Videre visste presten at hun skulle ha en datter som bodde i Sør-Afrika. Det var det hele. Trolig har kommunen forsøkt å finne ut om hun hadde slekt, og derfor hadde det tatt tid før bisettelsen kunne foregå.
Tre vakre sanger, nydelig orgelspill. Beisvåg gjorde stunden vakker, Wangs respresentant gjorde alt til en god og verdig seremoni for Elenis avskjed. Aldri har følelsen av å være med på noe ytterst viktig vært sterkere. Sørgelig var det å tenke på hennes korte liv, at hun en gang hadde vært en liten jente med spennende fremtidsutsikter – et sted i verden – og at hun vi nå tok et siste farvel. Hvem var hun?
Ute regnet det og det understreket på et vis det triste. Men du verden for en følelse av å ha bidratt jeg hadde da jeg gikk fra kapellet. At det er svært givende å være en Gjertrudvenn er det ingen tvil om.