Foto: Johan Brun. Illustrasjon. Fra en annen bisettelse, Haslum kapell 15. juli 2010
Irene var en eldre dame i Bærum som nylig døde. Her øynet noen at det ble få i bisettelsen og det ble oppfordret i lokalavisen til at folk kunne delta.. Hele 50 bæringer satte av dagen og stilte opp i Haslum kapell. Fantasisk. I ettertid fremkom det både i Budstikka og på TV2-nyhetene at noen røster var «kritiske». Burde man ikke «heller» sett Irene i levende live? Fylle opp kapellet med «fremmede»?
Det er ikke vanskelig å være enig i at alle bør ses og verdsettes i levende live. Men mye skjer i livet, og noen kan miste kontakten med venner og slekt, mens andre kanskje ønsker seg et stille liv. Men uansett blir det litt feil å sette disse tingene opp mot hverandre. «Kunne ikke disse 50 heller bidratt da hun levde?» Nei, de kunne ikke det, for de visste ikke hvem hun var da.
Gjertrudvennene har også fått slike kommentarer. Burde man ikke heller bidra overfor folk mens de er i live? Jo, vi arbeider for og ønsker oss et samfunn der et menneskes ses fullt ut i levende live. Men samtidig innser vi at det ikke alltid blir slik i vårt samfunn. Og det er her Gjertrudvennene håper å gjøre en liten innsats for en litt bedre verden – ved å være til stede for den som ingen har – på den siste dagen.
TV2, nettside-oppslag:
http://www.tv2.no/nyheter/50-ukjente-moette-opp-i-irenes-88-bisettelse-4165893.html