Da nettverket Gjertrudvennene ble startet i 2012, var det tanken på det triste ved at noen mennesker forlater vår verden alene, som stod sentralt. For slik vi ser det, finnes det knapt noe sørgeligere enn tanken på at et menneske har levd et liv – kort eller langt, godt eller dårlig –, og så skal knapt noen vite at dette livet er ved veis ende og være med å ta farvel.
Idéen med Gjertrudvennene er derfor hovedsaklig det å bidra ved tilstedeværelse i kommunale gravferder; altså seremonier der det ikke finnes en pårørende som ønsker å ta på seg arrangementet. I Oslo var det i fjor rundt 100 slike kommunale gravferder, mens det på landsbasis var ca. 150. Ofte kan nok en kommunal gravferd gi et signal om også et tidligere ensomt liv, men slett ikke alltid. Årsakene kan være mange.
Vi Gjertrudvenner oppsøker derfor disse seremoniene og deltar diskret. Vi spør aldri om livsløp, etnisitet, religion eller andre forhold når vi stiller opp i en gravferd. Det er uvesentlig for oss. Vi ønsker bare å være til stede som venner.
Men selvsagt gjør vi vi oss allikevel mange tanker om den avdøde når vi tar del i seremonien i ett av hovedstadens vakre kapeller. For et medmenneske har gått bort, og et lys er sluknet. Det er alltid en dramatisk begivenhet.
Noen ganger er det slik at vi Gjertrudvenner er helt alene i et ellers tomt kapell. Å være der for den som ingen har, er en ekstra sterk opplevelse. Andre ganger kan det være noen få som følger, kanskje naboer eller fjernere slektninger. Selvsagt er opplevelsen ekstra dramatisk når vi er alene om å følge.
Selv opplevde jeg ett av mitt livs aller sterkeste øyeblikk da jeg oppsøkte Gamle kapell på Vestre gravlund i Oslo en høstlig og grå regnværsdag for en tid siden. En middelaldrende dame, Eleni, skulle bisettes. Inne i det mørke, vakre kapellet stod kisten med blomstene fra kommunen. Lysene var tent, og organisten spilte opp. Rammen var vakker, men du verden så trist å erkjenne at jeg var den eneste som var kommet for å følge; for å si farvel til Eleni. Der og da føltes det ualminnelig viktig at jeg var der, så hadde hun i allefall én hos seg denne avskjedsdagen. Kanskje har jeg aldri følt at jeg har vært med på noe viktigere.
Noen av oss Gjertrudvenner opplever nok ekstra sterkt denne tristheten ved tanken på at et menneske skal bisettes, nærmest uten at noen vet det, uten at noen er der under seremonien, uten at noen bryr seg. Det var derfor Gjertrudvennene ble startet. Navnet Gjertud betyr for øvrig “spyd med styrke”, og det syntes vi passet godt. For styrke trenger man i dette arbeidet.
En sjelden gang treffer vi på et menneske som trekker undrende på skuldrene av vårt engasjement. – Kan det være nødvendig? – Den døde vet jo ikke om det. – Bedre å gjøre noe for dem mens de lever.
Joda, vi skulle nok gjerne hjulpet alle, men situasjonen er jo den at vi aldri vet hvem de avdøde er før de er borte. Og heldigvis har vi en rekke foreninger og andre, som Røde Kors, Fransiskushjelpen, Kirkens Bymisjon, Frelsesarmeen og andre som arbeider spesifikt med å bøte på mange ensommes situasjon – mens de lever. Så vårt svar til skeptikerne er: Ja, det er nødvendig. Og det gjør faktisk en forskjell om noen følger en avdød til den siste hvile. Det handler om verdighet.
Å sitte i et nærmest tomt kapell og høre forretter fortelle litt om den avdøde, kan gjøre et sterkt inntrykk. Vi kjenner ikke den avdøde fra før av, men vi blir allikevel litt kjent under seremonien. Den tanken som oftest griper meg, er at avdøde en gang var en liten pike eller gutt med et spennende liv foran seg. Jeg tenker på foreldrene som lykkelig hadde sett den lille ta fatt på livet. Og jeg tenker ofte at det sannelig er bra at foreldrene ikke fikk oppleve at deres vesle nå gravlegges uten at knapt et eneste annet medmenneske verken vet om det eller er med under seremonien.
Det er også et tankekors at de gravferdene de fleste av oss tar del i, nesten er å anse som en form for gode opplevelser. Den pårørende møter oftest stor forståelse, kirken er full av høytidskledde slektninger og venner og det bugner av blomster og omsorg. Etterpå samles man ofte til minnestund.
Slik er ikke de fleste kommunale gravferder. Det er sørgelig, og det kunne vært sagt så mye følelsesladd om emnet.
Gjertrudvennene er for øvrig også åpen for å ta del i såkalte vanlige gravferder, der prest eller sykehjem vet at det ikke er mange til å følge. Men da er vi avhengige av tips.
På Facebook har Gjertrudvennene mange “medlemmer”, og noen tar også aktivt del i lokalgrupper som er under etablering rundt i hele landet. Arbeidet i Oslo er spesielt viktig, og Oslo-gruppen er nå godt etablert. Det arbeides nå med opparbeid av lokalgrupper over hele londet. Arbeidet er kommet lengst i Tromsø, Trondheim, Vestfold, Østfold og Drammen, mens vi er i oppstartsfasen i Bergen og i Kristiansand.
På hjemmesiden www.gjertrudvennene.org finnes mye informasjon og kontaktinfo for den interesserte. La meg også nevne at nettverket ikke er religiøst basert, at Gjertrudvennene ikke har noen økonomi, og at enhver Gjertrudvenn derfor deltar uten noen form for godtgjørelse.
Vi håper vår tjeneste gjør en liten forskjell. Vi er der for våre medmennesker, vi ønsker å være en venn for dem som ingen har; en Gjertrudvenn.
Lars
Sekretær i Gjertrudvennene