En av våre deltakere i Oslo-gruppen dro rett før jul av sted til en kommunal gravferd. Det var en slik dag da alt gikk litt på tverke. Dårlig tid. Bare røde lys i trafikkryssene. Det hadde vært lett å avbryte og tenke at «det er vel andre der», for rett før jul var oppgavene mange nok med andre ting.
Vår Gjertrudvenn hastet frem mot kapellet. På trappen møtte hun agenten fra byrået. Var det andre til stede, tro? – Det er bare én, svarte agenten. Dette var broren til avdøde som bodde utenlands. Det oppstod en helt spesiell situasjon da Gjertrudvennen kom inn i det nærmest tomme kapellet. Broren kom henne i møte og var selvsagt svært spent på hvem den nyankomne var. Det er ikke til å legge skjul på at han var ualminnelig glad for at Gjertrudvennen var kommet. Så var de i alle fall to som fulgte broren til den aller siste hvilen. De var bare to der de satte seg sammen i kapellet, men sannelig tror jeg ikke broren opplevde dette som nærmest «fullt» kapell. Og det er sannelig ikke vanskelig å sette seg inn i hvor godt det må ha vært for ham å ha en å dele den tunge opplevelsen og avskjeden med. Forskjellen fra det å måtte ha vært alene om å følge brorens kiste, må ha vært enorm. Senere fikk han utmerket hjelp fra byråets mann til å komme i kontakt med dem som kunne fortelle nærmere om brorens bortgang.
En slik dag føles stort for en Gjertrudvenn. Da kjenner man virkelig hvor meningsfylt det er å gjøre denne innsatsen. Det blir et minne for livet, og selvsagt var det en ekstra god opplevelse å ta med seg inn i julen for vår Gjertrudvenn.