des 13

Fred Søndby er Gjertrudvenn i Oslo og har delt dette minnet med oss:

For 77 år siden fikk foreldrene mine en liten datter som de ga navnet Turid Wenche. Hun døde dessverre bare to år gammel, og ble begravet på Østre gravlund 13. oktober 1942. Jeg ble født i 1945, og fikk derfor aldri mulighet til å møte min søster. Dette var naturligvis et hardt slag for mine foreldre, og jeg fikk derfor aldri vite så mange detaljer rundt dødsfallet, som hva hun døde av, men vet bare at hun døde på Ullevål sykehus, visstnok av krupp.

Jeg vet derfor lite om hvordan en barnebegravelse foregikk under krigen på 1940 tallet. Men for noen år siden fant jeg programarket fra begravelsen, som forteller at begravelsen fant sted 13. oktober 1942 på Østre gravlund. Dette arket inneholdt også to sanger, som jeg antar ble sunget i kapellet. Den ene av disse sangene har fått et veldig personlig preg, som jeg gjengir her:
Stille,stille se hvor søtt Lille Turid sover!
Lyset frem av mulmet brøt, nu er smerten over.
Tyss, det var som noget klang! Var det englers jubelsang?
Stille mamma, stille nu, medens Turid sover? Frisk og glad hun svever nu,
husk at Gud er over! Senk ditt blikk til allmakts fot, Herrens vei er alltid god.
Stille pappa, se hvor søtt Lille Turid sover!
Hvad er liv og hvad er død? Evigheten vover.- Tåren Gud til lindring gav;
Men – den åpner ingen grav.
Stille, stille, se hvor søtt Lille Turid sover Han som gravens lenker brøt Evig
gjensyn lover.
Til sin Gud gikk Turid hen, Og vi møtes skal igjen.

Vakkert og sentimentalt, og med en himmel over med håp om gjensyn!
Likevel tror jeg neppe at en slik tekst hadde blitt benyttet i en tilsvarende sorgsituasjon i dag. Det er ikke rette tid og sted for å antyde englers jubelsang eller indirekte formidle at «Gud hadde nok en mening med det» – som noen prester av og til kunne si for et par generasjoner siden. Vi er alle vitner til at meningsløse ting skjer, både ute i den store verden og for den enkelte av oss. Men at Gud er en tilflukt også i sorgens og smertens tid, har mange erfart.

I dagens samfunn er det store forskjeller. Noe som gjenspeiler livet fra
vugge til grav. Og når det gjelder det siste, er det slik at mange dør i
ensomhet uten noen som er til stede i avskjedens stund. Kommunale
gravferder har også blitt et kjent fenomen. Det hender faktisk at bisettelser finner sted med bare prest og begravelsespersonale til stede.

For noen år siden ble det dannet et nettverk kalt Gjertrudvennene. Disse vennene møter regelmessig opp begravelser der det ikke er nære
pårørende. Dette gjør vi – ja jeg sier vi – fordi jeg selv også har blitt en
Gjertrudvenn – fordi vi mener at ingen skal behøve å bli bisatt uten at i alle fall en person utenom de som har oppgaver der – er til stede.

Men spiller dette så stor rolle? Er det ikke mye viktigere å vise
medmenneskelighet overfor hverandre mens vi ennå lever? Ja, slik spør nok mange, og det er lett å kunne si seg enig. Så her er det vel ikke noe enten – eller, men snarere både – og!

Nå er det igjen en grå novemberdag med snø i luften. For litt over 75 år
siden ble min eneste søster, Turid begravet på Østre gravlund. Om noen timer skal jeg også på Østre gravlund. Der skal jeg som Gjertrudvenn delta i en bisettelse til en mann som rakk å fylle 74 år. Fred over hans minne!

I disse novemberdagene er vi midt mellom avslutningen av et kirkeår, med domssøndagen friskt i minne fra ist søndag – men også med en barnlig forventning til det nye kirkeåret som begynner kommende søndag, som er den første adventssøndagen, da vi igjen kan tenne det første adventslyset, og kanskje synge dette sangverset:

«I det stille vil vi møte noens nød med åpen hånd, dele med dem av Guds godhet i en glad forventnings ånd.»

sep 09
 Tanker omkring tjenesten som Gjertrudvenn

«Alt begynner et sted!» Sitatet er hentet fra TV-programmet «Datoen» som viser hvordan livet har blitt for tre forskjellige personer som ble født på samme dato i samme år. Når et liv begynner, er det ingen gitt å si hva som skjer med dette mennesket videre i livet. Noen gjør karriere, får leve et godt og spennende liv, og får et flott ettermæle. Andre snubler allerede i starten, har dårlige omsorgspersoner og havner i dårlige miljøer. Og en dag er livet slutt. Ikke mange, om enn noen i det hele tatt, følger mange av disse personene de siste timene i livet. I gravferden kommer det kanskje bare noen ganske få, og i noen tilfeller ingen uten presten, organisten og folkene fra begravelsesbyrået.

Lenge før jeg visste at Gjertrudvennene finnes, har tanken slått meg at noen burde ha som en frivillig tjeneste å følge disse våre kjære medmennesker i gravferdene, og være til stede der nettopp for dem. En dag for ca. et år siden gikk jeg i en slik gravferd. Jeg kjente ikke avdøde, som var en dame, og som jeg så i dødsannonsen var like gammel som jeg. Det stod heller ikke noen navn på pårørende under – bare «Venner.» Jeg gikk til kapellet, og fikk se at det var to andre personer utenom meg som fulgte. Presten fortalte om et liv preget av sykdom og ensomhet, men også at hun hadde hatt en god barndom og ungdom før problemene gjorde livet vanskelig.

Noen sier at det ikke betyr noe for den som er død at ingen kommer i gravferden. Avdøde får jo aldri vite det. Vel – hvor sikre kan vi egentlig være på det? Hva vet vel vi om hva som skjer etter døden? Og uansett – alle mennesker har en egenverdi. «Ærefrykt for livet» – var Albert Schweitzers livsmotto. Og denne ærefrykten vil naturlig også føre til respekt for hvert enkelt individ, uansett sosial stand, nasjonalitet eller hudfarge. I Bibelen står blant annet dette: «Ingen lever for seg selv, og ingen dør for seg selv.» Derfor er det en verdifull tjeneste vi som Gjertrudvenner får anledning til å ta del i.

Jeg har nå vært med i denne tjenesten i snart tre måneder og fulgt ti personer til deres siste hvilested. Jeg ser på dette som en fin mulighet til å vise medmennesker respekt og ære på deres siste ferd her på jorden.

Til slutt minner jeg om dette verset som vi kjenner så godt fra Bjørnstjerne Bjørnsons bok «En glad gutt:

«Elsk din neste, du kristensjel,  ligger han enn i støvet.  Alt som lever er underlagt kjærlighetens gjenskapermakt. –Bliver den bare prøvet!

Fred Søndby

jun 09

Col.15ap 074Torsdag 9. juni var Gjertrudvennene invitert til et møte på Oslo Bispedømmekontor, og styret møtte ved sekretæren.  Vi satte stor pris på å få møte både biskop Kvarme og alle prostene i bispedømmet og fikk dermed anledning tik å presentere Gjertrudvennene.

Oslo er for øvrig delt inn i fem byprostier samt Asker, Bærum, Døveprostiet og Feltprestprostiet. De fem prostiene i Oslo er: Vestre Aker, Østre Aker, Søndre Aker, Nordre Aker og Domprostiet. Hvert prosti er jo så igjen delt opp i sokn og menigheter.

For Gjertrudvennene er det bra at kirkens ledere og prester kjenner til vår tjeneste, og at de vet vi har muligheten til å stille opp i gravferder der det er behov for oss.

nov 16

IMAG0382Det er mange som er på Facebook av våre Gjertrudvenner. Men det er også en del som ikke er der. Vårt nettverk har jo ikke noe medlemsopplegg, men vi anser alle som følger oss på FB som Gjertrudvenner. Men nå har vi også en liste her på bloggen, der vi vi vil føre opp de som ønsker være aktive og passive Gjertrudvenner, men som altså ikke er på Facebook.  Og så får vi gjøre det helt klart at man, selvsagt, er minst like god Gjertrudvenn, selv om man ikke bruker tiden sin ppå Facebook.

Du finner den foreløpig svært korte listen under menypunktet «Venner».

sep 26

Per i dag, 2015, har Gjertrudvennene én primæroppgave; nemlig å følge de som ikke noen – eller bare få – har, til den siste hvile. Rett og slett ved å være til stede i gravferder. For vår intensjon er at ingen skal tas avskjed med uten at andre er til stede. Vi har oftest ikke kjent avdøde, men vi anser oss allikevel som venner – Gjertrudvenner.

Behovet er svært varierende. I Oslo er gruppen i aktivitet ukentlig, mens det et annet sted kan være kanskje bare én slik gravferd i året. Ikke desto mindre viktig. Derfor har vi ønske om å ha ressursgrupper alle steder. Noen steder har vi velfungerende grupper, som utvilsomt kunne ønsket å bidra oftere – med noe medmenneskelig.

Men Gjertrudvennene utvikler seg. Vi har nå 11 grupper. Og flere vil vi gjerne ha. Kanskje skal vi se nærmere på muligheten av at Gjertrudvennene også kunne ha en eller flere andre medmenneskelige oppgaver. Kanskje noe som er relatert til dagens primæroppgave.

Selvsagt finnes utallige gode formål, men vi har også mange gode organisasjoner som jobber med disse. I dagens primæroppgave har Gjertrudvennene funnet en egen nisje.

Vi tror det er svært viktig at vi ikke setter i gang noe som det kan være vanskelig å følge opp ansvarlig og grundig. Det er også helt nødvendig at vi ikke drar i gang noe som involverer økonomi. For ingen lokalgruppe eller privatperson kan i Gjertrudvennenes navn sette i gang med innsamling, skaffe seg utlegg eller ha en økonomi/kasse. Ved å holde på dette unngår vi mange utfordringer.

Men allikevel finnes mange muligheter. Vi erfarer at svært mange rundt i landet gjerne gjør en innsats uten noen form for godtgjøring. Og slik må det være.

Har du ideer?  Hva er behovene på ditt hjemsted? Hva slags oppgave kunne passe nettopp for en lokalgruppe av Gjertrudvennene? Vi er svært glade for å høre fra deg på epost: gjertrudvennene@hotmail.no.

mai 04

Col.15ap 074Du har kanskje lest historiene på Facebook om Jan Erik og Eva. To medmennesker fra Oslo. To skjebner. De levde begge nokså alene, tror vi. Men ikke dermed sagt at de ikke var fornøyde med det livet de hadde. Deres ensomhet kan ha vært selvvalgt. Men uansett opplever mange av oss det som trist.

Eva fikk nekrolog i Aftenposten, skrevet av en nabo. Slik blir hun husket. Jan Erik var det nesten umulig å finne ut noe om. Magasinets journalist gjorde en vanvittig jobb med å finne ut hvordan livet hans egentlig var, og du verden for research og journalistikk det ble.

Da avskjedsdagen kom, var det ingen som fulgte Jan Erik til den siste hvilen. For han kjente nesten ingen. Det er så sørgelig at det knapt er til å beskrive.

Slike historier gjør inntrykk på oss. De fleste av oss lever gode liv som svinger litt opp og ned, men vi har folk rundt oss. Men det lever ufattelig mange mennesker alene i Norge. Jeg mener å ha hørt et tall på nærmere 1 million (med forbehold). De fleste av dem lever et utmerket liv, der man kan ha valgt å leve alene. Men slik er det ikke med alle. For blant oss finner vi mange som lever sitt liv i ensomhet – selvvalgt eller ikke -, og så er spørsmålet: Er vi der for dem?

VG hadde en omfattende artikkelserie om ensom død i fjor høst. I en kommentar fra avisens Anders Giæver gikk det frem at han mente problemet lå i at vi ikke makter å være der for dem mens våre medmennesker lever. Og han har nok rett. Men så er det heller ikke alltid lett å nærme seg alle. De fleste vet vi rett og slett ikke hvem er, mens andre ikke ønsker kontakt. Og hva kan vi egentlig gjøre?

Det dreier seg nok om det som med et fint begrep kan kalles å «se» våre medmennesker. Hva betyr det i praksis? Jo det kan være å hilse, slå av en prat, invitere på en kopp kaffe, invitere til en biltur eller gjøre et ærend for dem.

Gjertrudvennenes hovedidé er å sørge for at ikke et eneste menneske i landet får en avskjed alene. Vi sørger for at det i alle fall er noen til stede i kapellet for å følge. Det kjennes godt å få gjøre dette.

Enda viktigere er det jo at folk ikke lever ensomt på en negativ måte i levende live, og at de har noen hos seg når de ligger på det aller siste. Selvsagt skulle vi gjerne bidratt også her, men heldigvis er det mange andre tiltak som prioriterer nettopp disse oppgavene. Og vår utfordring ville uansett vært at vi ikke vet hvem disse medmenneskene er før vi ser deres dødsannonser.

Jeg tror mange av oss Gjertrudvenner (aktive og passive støttespillere på FB) gjør mange gode ting i det små – og noen i det store. Alt like viktig. Det er flott. Men jeg er sikker på at vi kan gjøre enda mer. Start i dag. Hvem kjenner du? Noen i nabolaget? Noen i blokken? Noen i bygda? Noen du har sett sitte alene på en cafe? Noen som er alene på høytidsdagene?

Rekker vi ut en hånd i tide, kan det gjøre en liten forskjell i livet til vedkommende. Det er ikke alltid lett, men prøv, da vel.

Lars, sekretær i Gjertrudvennene

jan 29

Per januar 2015 har våre lokalgrupper muligheten til å tilby en følgetjeneste. Vårt hovedanliggende er jo å stille opp i gravferder med få eller ingen andre til å følge; å bidra overfor dem som ingen har. Men etter forslag fra en lokalgruppe, tydeliggjør vi nå at vi også kan bidra med å følge mennesker som trenger det, til gravferder eller gravbesøk.

Når man blir syk eller eldre, kan det være uoverkommelig slitsomt å komme seg ut på ting man ønsker. Det blir et tiltak og ofte blir man i stedet hjemme. Det er det enkleste. Og dette gjelder også hvis for eks. en god venn går bort. Vi kjenner mange eksempler på at folk rett og slett ikke orker å komme seg av gårde, til tross for at man svært gjerne ville vært med å ta avskjed.

Mange vil selvsagt ha slekt, familie, naboer eller venner som kan trå til og hjelpe. Men det er ikke slik for alle. Enkelte har ikke noe annet menneske å støtte seg til. Man har kanskje mistet alle andre, man har overlevd de fleste andre og er uten barn. Da er det ikke alltid så lett. Andre kan ha valgt en liv i ensomhet, og har da ikke andre til å hjelpe – når tiden kommer.

Denne tjenesten kan en lokalgruppe ta på seg – hvis man ønsker det. Det er helt opp til den enkelte lokalgruppe,

På steder med få aktuelle gravferder, kan dette være en oppgave en ny lokalgruppe kan prioritere.

Deltakere i lokalgruppene våre kan ikke ta seg betalt eller motta noen form for godtgjørelse for slike tjenester. Alt må foregå idealistisk og frivillig.

jan 15

IMG_1383En av våre deltakere i Oslo-gruppen dro rett før jul av sted  til en kommunal gravferd. Det var en slik dag da alt gikk litt på tverke. Dårlig tid. Bare røde lys i trafikkryssene. Det hadde vært lett å avbryte og tenke at «det er vel andre der», for rett før jul var oppgavene mange nok med andre ting.

Vår Gjertrudvenn hastet frem mot kapellet.  På trappen møtte hun agenten fra byrået. Var det andre til stede, tro? – Det er bare én, svarte agenten. Dette var broren til avdøde som bodde utenlands. Det oppstod en helt spesiell situasjon da Gjertrudvennen kom inn i det nærmest tomme kapellet. Broren kom henne i møte og var selvsagt svært spent på hvem den nyankomne var. Det er ikke til å legge skjul på at han var ualminnelig glad for at Gjertrudvennen var kommet. Så var de i alle fall to som fulgte broren til den aller siste hvilen. De var bare to der de satte seg sammen i kapellet, men sannelig tror jeg ikke broren opplevde dette som nærmest «fullt» kapell. Og det er sannelig ikke vanskelig å sette seg inn i hvor godt det må ha vært for ham å ha en å dele den tunge opplevelsen og avskjeden med. Forskjellen fra det å måtte ha vært alene om å følge brorens kiste, må ha vært enorm. Senere fikk han utmerket hjelp fra byråets mann til å komme i kontakt med dem som kunne fortelle nærmere om brorens bortgang.

En slik dag føles stort for en Gjertrudvenn. Da kjenner man virkelig hvor meningsfylt det er å gjøre denne innsatsen. Det blir et minne for livet, og selvsagt var det en ekstra god opplevelse å ta med seg inn i julen for vår Gjertrudvenn.

 

 

okt 29

DSC_0048Da nettverket Gjertrudvennene ble startet i 2012, var det tanken på det triste ved at noen mennesker forlater vår verden alene, som stod sentralt. For slik vi ser det, finnes det knapt noe sørgeligere enn tanken på at et menneske har levd et liv – kort eller langt, godt eller dårlig –, og så skal knapt noen vite at dette livet er ved veis ende og være med å ta farvel.

Idéen med Gjertrudvennene er derfor hovedsaklig det å bidra ved tilstedeværelse i kommunale gravferder; altså seremonier der det ikke finnes en pårørende som ønsker å ta på seg arrangementet. I Oslo var det i fjor rundt 100 slike kommunale gravferder, mens det på landsbasis var ca. 150. Ofte kan nok en kommunal gravferd gi et signal om også et tidligere ensomt liv, men slett ikke alltid. Årsakene kan være mange.

Vi Gjertrudvenner oppsøker derfor disse seremoniene og deltar diskret. Vi spør aldri om livsløp, etnisitet, religion eller andre forhold når vi stiller opp i en gravferd. Det er uvesentlig for oss. Vi ønsker bare å være til stede som venner.

Men selvsagt gjør vi vi oss allikevel mange tanker om den avdøde når vi tar del i seremonien i ett av hovedstadens vakre kapeller. For et medmenneske har gått bort, og et lys er sluknet. Det er alltid en dramatisk begivenhet.

Noen ganger er det slik at vi Gjertrudvenner er helt alene i et ellers tomt kapell. Å være der for den som ingen har, er en ekstra sterk opplevelse. Andre ganger kan det være noen få som følger, kanskje naboer eller fjernere slektninger. Selvsagt er opplevelsen ekstra dramatisk når vi er alene om å følge.

Selv opplevde jeg ett av mitt livs aller sterkeste øyeblikk da jeg oppsøkte Gamle kapell på Vestre gravlund i Oslo en høstlig og grå regnværsdag for en tid siden. En middelaldrende dame, Eleni, skulle bisettes. Inne i det mørke, vakre kapellet stod kisten med blomstene fra kommunen. Lysene var tent, og organisten spilte opp. Rammen var vakker, men du verden så trist å erkjenne at jeg var den eneste som var kommet for å følge; for å si farvel til Eleni. Der og da føltes det ualminnelig viktig at jeg var der, så hadde hun i allefall én hos seg denne avskjedsdagen. Kanskje har jeg aldri følt at jeg har vært med på noe viktigere.

Noen av oss Gjertrudvenner opplever nok ekstra sterkt denne tristheten ved tanken på at et menneske skal bisettes, nærmest uten at noen vet det, uten at noen er der under seremonien, uten at noen bryr seg. Det var derfor Gjertrudvennene ble startet. Navnet Gjertud betyr for øvrig “spyd med styrke”, og det syntes vi passet godt. For styrke trenger man i dette arbeidet.

En sjelden gang treffer vi på et menneske som trekker undrende på skuldrene av vårt engasjement. – Kan det være nødvendig? – Den døde vet jo ikke om det. – Bedre å gjøre noe for dem mens de lever.

Joda, vi skulle nok gjerne hjulpet alle, men situasjonen er jo den at vi aldri vet hvem de avdøde er før de er borte. Og heldigvis har vi en rekke foreninger og andre, som Røde Kors, Fransiskushjelpen, Kirkens Bymisjon, Frelsesarmeen og andre som arbeider spesifikt med å bøte på mange ensommes situasjon – mens de lever. Så vårt svar til skeptikerne er: Ja, det er nødvendig. Og det gjør faktisk en forskjell om noen følger en avdød til den siste hvile. Det handler om verdighet.

Å sitte i et nærmest tomt kapell og høre forretter fortelle litt om den avdøde, kan gjøre et sterkt inntrykk. Vi kjenner ikke den avdøde fra før av, men vi blir allikevel litt kjent under seremonien. Den tanken som oftest griper meg, er at avdøde en gang var en liten pike eller gutt med et spennende  liv foran seg. Jeg tenker på foreldrene som lykkelig hadde sett den lille ta fatt på livet. Og jeg tenker ofte at det sannelig er bra at foreldrene ikke fikk oppleve at deres vesle nå gravlegges uten at knapt et eneste annet medmenneske verken vet om det eller er med under seremonien.

Det er også et tankekors at de gravferdene de fleste av oss tar del i, nesten er å anse som en form for gode opplevelser. Den pårørende møter oftest stor forståelse, kirken er full av høytidskledde slektninger og venner og det bugner av blomster og omsorg. Etterpå samles man ofte til minnestund.

Slik er ikke de fleste kommunale gravferder. Det er sørgelig, og det kunne vært sagt så mye følelsesladd om emnet.

Gjertrudvennene er  for øvrig også åpen for å ta del i såkalte vanlige gravferder, der prest eller sykehjem vet at det ikke er mange til å følge. Men da er vi avhengige av tips.

På Facebook har Gjertrudvennene mange “medlemmer”, og noen tar også aktivt del i lokalgrupper som er under etablering rundt i hele landet. Arbeidet i Oslo er spesielt viktig, og Oslo-gruppen er nå godt etablert. Det arbeides nå med opparbeid av lokalgrupper over hele londet. Arbeidet er kommet lengst i Tromsø, Trondheim, Vestfold, Østfold og Drammen, mens vi er i oppstartsfasen i Bergen og i Kristiansand.

På hjemmesiden www.gjertrudvennene.org finnes mye informasjon  og kontaktinfo for den interesserte. La meg også nevne at nettverket ikke er religiøst basert, at Gjertrudvennene ikke har noen økonomi, og at enhver Gjertrudvenn derfor deltar uten noen form for godtgjørelse.

Vi håper vår tjeneste gjør en liten forskjell. Vi er der for våre medmennesker, vi ønsker å være en venn for dem som ingen har; en Gjertrudvenn.

 

Lars

Sekretær i Gjertrudvennene

okt 02

En av våre nyeste Gjertrudvenner i Oslo var nylig i kommunal gravferd. Det var en trist opplevelse, selvsagt, men så skjedde det noe hyggelig da vår Gjertrudvenn var på vei ut av kapellet. En hyggelig mann kom bort til vår venn.

Vi Gjertrudvenner legger ikke opp til å komme i snakk med eventuelle andre som også er til stede. Vi er der for den avdøde; ikke for andre følgere, prest eller byrå. Og noen takk forventer vi ikke. Vår lønn er bare gleden ved å ha vært der for den avdøde.

Men denne septemberdagen kom Christopher bort til vår Gjertrudvenn, og det ble en hyggelig prat. Vi fikk en hilsen fra Christopher, som kjente avdøde. På sin egen Facebook-side  skrev han samme dag disse hyggelige ordene:

«Var i bisettelse i dag. Hadde gleden av å hilse på Britt fra Gjertrudvennene, et nettverk av medmennesker som stiller opp for dem som dør uten å ha venner og pårørende til å følge – eller pårørende som ikke ønsker å ta på seg ansvaret for gravferden. Ikke så ulikt På vegne av venner- boka til Kristopher Schau.

Jeg la merke til Britt under bisettelsen, hvordan hun satt noen rader bak oss andre. Etter bisettelsen huket jeg tak i og hilste på hu, og spurte hvorfor hun valgte å stille og hvordan opplevelsen var. Britt fortalte at det var hennes første kommunale begravelse. Hun ble rørt av det presten fortalte om avdøde, og fortalte at hu nå følte hun kjente avdøde. Om bare bittelitt. Britt stod der med tårer i øyene. Jeg takket Britt for at hun stilte opp, tross oppmøte fra vi som kjente avdøde, og ga uttrykk for at Gjertrudvennene er en fin ting. Britt tok meg i hånda to ganger før hun dro videre, og takket for at jeg tok meg bryet med å komme bort og snakke med henne. Hyggelig dame, og jævla kult gjort av hu. Takk Britt«