På vegne av Venner het boken Kristopher Schau ga ut i 2009. Som et prosjekt gikk han i kommunale begravelser, og her er boken om hans opplevelser.Den Norske Bokdatabasens omtale: Kristopher Schau bestemte seg for å gå i kommunale begravelser i Oslo. Han ville vite hva dette var og han ville være der. I denne boka skildrer han disse begravelsene. | ||
Forlagets omtale: Vinteren og våren 2009 bestemte Kristopher Schau seg for å gå i kommunale begravelser i Oslo, begravelser som av ulike årsaker tas hånd om av det offentlige: Men hva når ikke et eneste menneske er til stede under bisettelsen? En ting er at klemmene og anek-dotene i etterkant uteblir og at ingen sitter der og kjemper med tårene mens presten går gjen-nom rutinene, men hva er det egentlig som skjer? Skjer det noe? Er det noe? Det er tross alt noen som har gått bort. Et liv har opphørt å eksistere, men ingen er der for å ta avskjed. Er det da noe mer enn bare et stort empatisk sort hull hvor samfunnet er satt til å gjøre sorgen for oss? Der nasjonen tar seg av det praktiske. Og så blir det ikke noe mer enn det igjen. Praktikaliteter. Det var bare derfor. Jeg ville vite hva dette var; og jeg ville være der. | ||
Alternativ utgave: På vegne av venner (Lyd-CD)Boken kan kjøpes blant annet på nett: Haugen Bok: http://www.haugenbok.no/visverk.cfm?cid=200890&gclid=CIWJ3L2rlLsCFYJP3goda0cAIw
|
Irene var en eldre dame i Bærum som nylig døde. Her øynet noen at det ble få i bisettelsen og det ble oppfordret i lokalavisen til at folk kunne delta.. Hele 50 bæringer satte av dagen og stilte opp i Haslum kapell. Fantasisk. I ettertid fremkom det både i Budstikka og på TV2-nyhetene at noen røster var «kritiske». Burde man ikke «heller» sett Irene i levende live? Fylle opp kapellet med «fremmede»?
Det er ikke vanskelig å være enig i at alle bør ses og verdsettes i levende live. Men mye skjer i livet, og noen kan miste kontakten med venner og slekt, mens andre kanskje ønsker seg et stille liv. Men uansett blir det litt feil å sette disse tingene opp mot hverandre. «Kunne ikke disse 50 heller bidratt da hun levde?» Nei, de kunne ikke det, for de visste ikke hvem hun var da.
Gjertrudvennene har også fått slike kommentarer. Burde man ikke heller bidra overfor folk mens de er i live? Jo, vi arbeider for og ønsker oss et samfunn der et menneskes ses fullt ut i levende live. Men samtidig innser vi at det ikke alltid blir slik i vårt samfunn. Og det er her Gjertrudvennene håper å gjøre en liten innsats for en litt bedre verden – ved å være til stede for den som ingen har – på den siste dagen.
TV2, nettside-oppslag:
http://www.tv2.no/nyheter/50-ukjente-moette-opp-i-irenes-88-bisettelse-4165893.html
Det var en meget sterk opplevelse å være til stede som eneste venn – Gjertrudvenn – da Eleni ble bisatt torsdag 7. november i Gamle kapell på Vestre gravlund.
Det var godt ut på dagen da jeg kom til gravlunden. Det småregnet og var tåkete. En gedigen kirkegård og et pompøst, gammelt kapell. Det var her Eleni Tsalamandri skulle få den siste avskjeden.
Det er alltid et spørsmål om det dukker opp noen til kommunale bisettelser. I slike tilfeller, der det kommer noen andre som kjente avdøde, trekker ofte Gjertrudvennen seg rolig tilbake. Men slik var det ikke denne torsdagen. Det kom ingen.
Prest var Ola Beisvåg fra Grorud menighet. Til stede var også representanten fra Wang begravelsesbyrå og en vakt. Dermed fikk Beisvåg oss tre å snakke til da han talte om Eleni. Det var imidlertid ytterst lite noen hadde fått vite, ei heller hvilken nasjonalitet Eleni hadde.
Men to dager før nyttårsaften i fjor hadde Eleni blitt drept i et overfall. Videre visste presten at hun skulle ha en datter som bodde i Sør-Afrika. Det var det hele. Trolig har kommunen forsøkt å finne ut om hun hadde slekt, og derfor hadde det tatt tid før bisettelsen kunne foregå.
Tre vakre sanger, nydelig orgelspill. Beisvåg gjorde stunden vakker, Wangs respresentant gjorde alt til en god og verdig seremoni for Elenis avskjed. Aldri har følelsen av å være med på noe ytterst viktig vært sterkere. Sørgelig var det å tenke på hennes korte liv, at hun en gang hadde vært en liten jente med spennende fremtidsutsikter – et sted i verden – og at hun vi nå tok et siste farvel. Hvem var hun?
Ute regnet det og det understreket på et vis det triste. Men du verden for en følelse av å ha bidratt jeg hadde da jeg gikk fra kapellet. At det er svært givende å være en Gjertrudvenn er det ingen tvil om.
Hvem var Eleni Tsalamandri? Vi vet ikke, men et liv er over. Hun var født i 1966 og døde i 2012. Torsdag bisettes hun fra Vestre gravlunds gamle kapell, og Gjertrudvennene vil være til stede.
En gang var hun en liten jente og hadde livet foran seg, men nå skal Eleni, som ble 46 år gammel, bisettes. Et liv er slutt. Det er alltid vemodig.
Inger Jansen Reiter har gått bort. Hun var født i 1925, så hun fikk bli en gammel dame på 88 år. Nå er hun borte, og det skal arrangeres kommunal bisettelse. Vi vet ikke noe om Inger, men hun har nok hatt en liv med mange opplevelser; både gode ting og utfordrende opplevelser – som oss alle.
Gjertrudvennene vil være til stede.
Oslo-gruppen består av fire personer. Vi skulle gjerne funnet et par medmennesker til som ville vært med i vårt arbeid. Onsdag 30. ble det holdt møte. Man drøftet da hvordan vi best kan gjøre denne ørlille, medmenneske-lige innsatsen ved av og til å gå i en bisettelse der avdøde ikke har pårørende. Spesielt diskuterte man etiske dilemmaer i forbindelse med det å ta del i en kommunal bisettelse.
Foto: Lars (illustrasjon)
Berit (1933-2013) blir bisatt fra Alfaset gravlunds kapell på fredag 11. oktober klokken 10.00.
Gjertrudvenner oppfordres til å møte. Det er alltid uvisst om det kommer noen få bekjente av avdøde når det arrangeres en kommunal bisettelse. Den enkelte Gjertrudvenn må selv avgjøre om man finner det nødvendig og ønskelig å ta del i seremonien dersom det viser seg at det kommer flere andre som faktisk kjente avdøde. Ofte vil det komme noen få, av og til kommer det ingen andre.