Reklamefilmsnutten har fått ja fra TV2. Vår lille film blir vist både langfredag og 1. påskedag og faktisk på hele fem kanaler; Hovedkanalen, Nyhetskanalen, Zebra, med flere. Dette skjer uten kostnad for Gjertrudvennene, og vi takker TV2 for velvilligheten.
Det er regissør Trond Kvig Andreassen som har satt sammen filmen for oss. Musikken du hører er Gjertrudvennenes temamusikk, skrevet og spillt av Bent Axelsen. Caroline Ramnæs er filmfotografen. Filmsnutten på 30 sekunder ligger på YouTube.
Etter en svært forsiktig start, er Gjertrudvennene på fremmarsj. Vi opplever mye positivt i disse dager; ting som gjør det enklere for oss å få i gang arbeidet vårt for alvor. På Facebook ser vi nå en sterkt økende tilslutning som følgere. Nå kan vi ikke vente oss noen eksplosjon, selvsagt, for temaet vårt er jo trist, og det er ikke så mange som ønsker å få dette inne over sin lykkelige Facebook-verden. Men nå har vi passert 50 følgere, og det gir stor inspirasjon.
I disse vintertider spør vi aviser om å tillate oss å sette inn en gratis annonse. Hele fire aviser har innvilget oss dette. Helt fantastisk. Nordlys, Sunnmørsposten, Bergens Tidende og Drammens Tidende. Allerede etter et døgn fetter annonsen i Nordlys i Tromsø, fikk vi respons fra to gode mennesker i ishavsbyen. Så nå nærmer vi oss en Tromsø-gruppe.
Så må vi ta med all hyggelig respons fra prester, sosialarbeuidere og andre. Noen gode ord gir selvsagt stor inspirasjon til å drive arbeidet videre.
Listen over sponsorer og støtte-spillere som bidrar uten godtgjørelse, begynner allerede å bli lang – til tross for Gjertrudvennenes korte liv. Det er mye hjelpsomhet og goodwill der ute, og det er en svært viktig hjelp de gir, som virkelig gjør det mulig for GV å drive sitt arbeid.
GV har jo overhodet ingen kasse/økonomi. Og det skal vi heller ikke ha. Men ting koster. Det betyr at det er mye man ikke får gjort uten det koster noe. Da blir det enten til at noen hjelpere selv betaler – i tillegg til jobben de gjør, eller at man lar være å sette i gang det kostnadskrevende tiltaket. Den siste muligheten er at et firma eller privatperson sponser oss og rett og slett betaler regningen på våre vegne.
Vi takker ( i kronologisk rekkefølge)
Gunnar Andreassen,Bodø, www.gunnarandreassen.com (nettsiden, del 1)
Suzy C. S. Haugan/Alt i Ett reklamebyrå, Nøtterøy, www.aie.no (nettsiden)
ProAssist, Asker (logoen)
Trond Kvig Andreassen, Lillehammer (regissør, reklamefilm)
Caroline Ramnæs, Lillehammer (filmfoto, reklamefilm)
Bent Axelsen, Bærum (filmmusik, Gjertrudvennenes kjenningsmusikk)
Kampen Bydelshus v/ Anne og Espen (bruk av lokalet til arrangement)
Drammens Tidende, Drammen (annonse våren 2014)
Nordlys, Tromsø (annonse våren 2014)
Bergens Tidende, Bergen (annonse våren 2014)
Johan Brun, fotograf (bruk av nettsideheadingbildet)
Atle Misje (bruk av bilde)
Vince Gerritsen (bruk av bilde)
Fastname.no, Tønsberg (nettsiden, webhotell/domene)
Adtoox.com, Stockholm (tilrettelegging digital visning reklamefilm på TV)
Sponsorønsker:
Metallnål med GV-logo
Annonse i Oslo-avis foran arrangement våren 2014
Servering på arrangement våren 2014
Banner med logo til arrangement
Foto: LH. Fra Østre gravlund
Onsdag 5. februar ble det holdt møte. Først og fremst dreide møtet seg om opplevelsen ved det å oppsøke kommunale begravelser og vårt møte med prest, byrå og andre. Videre ville man arbeide for å få flere hjelpere, ikke minst i Oslo. Det vil bli laget en metallnål med GVs logo. Vår tanke er at den enkelte Gjertrud-venn som skal i en bisettelse, kan bære en slik nål som «uniformering» – om man ønsker. Dette kan være en god identifikasjon og virke på flere måter. For eks. kan prester, byrå og andre straks forstå at denne besøkende er en Gjertrudvenn.
Det arbeides også for å etablere flere bygrupper. For å få hjelp av flere, vil GV i våres invitere media til en enkel informasjonsforestilling. Her vil også publikum ha adgang. Folk som vil vite mer om GV og kanskje bli hjelpere, kan møte opp og bli orientert.
GV trenger noe publisitet for å nå frem til flere hjelpere. Vi vil i vinter ha annonser i tre aviser, som fantastisk nok har gitt oss annonseplass gratis. Det vil også bli søkt om TV-annonseplass under reklamefrie dager på TV Norge og TV2 i påsken. En kort filmstubbreklame er jo allerede laget ved hjelp av regissør Trond Kvig Andreassen, fotograf Caroline Ramnæs og Bent Axelsen (musikk), også her ved gratis innsats. (Takk!)
Foto: LH. Skulpturen «Maria Magdalena» (illustrasjon)
Gjertrudvennene holdt møte onsdag 5. februar, og ett av punktene som ble diskutert, var en påtenkt forestilling. Nå er det mye som tyder på at dette blir realitet på Kampen Bydelshus en gang til våren.
Man ser for seg en form for forestilling. Hit inviteres media, og det vil bli åpent for interesserte privatpersoner som ønsker å vite mer om GV. Når det gjelder media, så merkes en gryende interesse for GVs arbeid og økende bevissthet vedr. de kommunale begravelsene i Norge.
Dermed vil vi invitere media og håper på oppmerksomhet rundt arbeidet vårt i spalter og radiokanaler. For det er viktig at offentligheten kjenner til den tjeneste Gjertrudvennene bidrar med, slik at vi også kan være med på å få dra frem det triste rundt de kommunale begravelsene og dermed kunne skape mer bevissthet og holdningsendring. Samtidig håper vi oppslag kan gi folk flest informasjon, slik at vi kan få med oss flere hjelpere.
Kampen Bydelshus er et artig brukshus som ligger på det trivelige og pittoreske Kampen. Bare å ta seg en tur. Her regner vi med å arrangere vårt medietreff om ikke så altfor mange uker. Ved siden av at det selvsagt blir informert om GVs arbeid, skal det bli topp underholdning og kanskje en bildevisning.
En grå, men mild februardag skulle Arne Otto Jensen bisettes fra Østre gravlunds lille kapell. Jeg var tidlig på plass utenfor kapellet, for det er blitt rutine å se an om det kommer andre som faktisk kjente avdøde, før jeg bestemmer om jeg selv skal gå inn. Er det mange andre, trekker jeg meg tilbake. Da er det godt å tenke på at avdøde har folk hos seg under seremonien som kjente ham på noe vis.
Men det kom ikke mange. En nabo fra bygården, der Arne Otto bodde, var eneste deltaker utenom Gjertrudvennenes representant. Vi satte oss på hver vår side av midtgangen.
Det var Henning Vik fra Sinsen menighet som forrettet. Det var en opplevelse, for det er alltid en glede å oppdage at presten er så engasjert og interessert som tilfelle var i dag. Dermed fikk vi bli litt kjent med Arne Otto og hans liv. Det var ikke mye som var kjent om ham, men Vik hadde ringt rundt og forhørt seg, og dermed hadde han mye om å fortelle om Oslo-mannen. Det vil si, Arne Otto var nok fra opprinnelig fra Lunner. I sitt voksne liv hadde han vært sjømann, trolig telegrafist og må ha opplevd mye spennende i sine sjømannsår.
Vi fikk høre at livet til Arne Otto nok hadde bydd på store utfordringer etter at han kom hjem fra sjøen. På eldre dager hadde han mistet all taleevne og kom på sykehjem i 2010. Da kunne han ikke snakke, og vi kan tenke oss hvor vanskelig det må ha gjort all kontakt med de ansatte og andre.
Jensen hadde vært gift og hadde hatt samboer, men hadde ingen barn. I borettslaget hadde han levd tilbaketrukket og vært en mann av få ord. Men han var hjelpsom og grei, kunne folk fortelle.
Arne Otto var født den 12. august 1940, altså bare noen uker etter at krigen kom til Norge. 73 og et halvt år senere endte livet hans. Det var den 4. januar
Det kjennes veldig flott og viktig å få lov å være til stede for en kar som Arne Otto Jensen. Han hadde ikke mange. Men han ble ikke alene på denne siste avskjedens dag.
Her følger en link til YouTube, der du kan se den lille filmsnutten vi vil sende inn til Reklamefire Dager på TV2 og TV Norge. Dersom den kommer med, vil den bli å se langfredag/1. juledag 2014.
Vår tanke med å søke, er at folk og offentlighet blir oppmerksom på Gjertrudvennene, slik at dette gir mulighet for å få flere hjelpere.
Vi retter en varm takk til følgende som har gjort filmen mulig ved gratis innsats: Trond Kvig Andreassen (regi), Caroline Ramnæs (foto) og Bent Axelsen (musikk)
Link: http://www.youtube.com/results?search_query=gjertrudvennene&sm=12
GV har fått laget en filmsnutt som vil bli sendt inn til de såkalte reklamefrie dager på TV2 og TV Norge – og dermed kanskje vist i Langfredag/1. påskedag. Vi skylder regissør Trond Kvig Andreassen stor takk for all hjelp, likeså takker vi Caroline Ramnæs (filmfotograf) og Bent Axelsen (musikk) så mye.
Gv søker ikke oppmerksomhet i seg selv, men vi innser at det trengs noe blest om tiltaket for å finne frem til hjelpere til vårt arbeid. Om vi kommer gjennom nåløyet og får filmsnutten vist i påsken, ja det får tiden vise.
Filmstubben er kun på 30 sekunder. Ikke lett å fortelle en liten «historie» på den korte tiden. Men vi tror vi på en OK måte lykkes i nå frem med vårt budskap. Filmen er lagt inn på YouTube. Link til filmen finner du på vår Facebook-side.
De siste månedene har vi merket en større oppmerksomhet i media når det gjelder kommunale begravelser. Dette er nok uavhengig av Gjertrudvennenes påbegynnende og langsiktige arbeid, for GV har ennå ikke tatt kontakt med media. Det vil vi imidlertid gjøre i vinter, for noe oppmerksomhet trengs for å finne frem til gode hjelpere.
Bildet ovenfor viser gravplassen til Alfred og Gjertrud, og her finnes det åpenbart folk som var glad i de avdøde. Da de døde var kirken full av mennesker. Nå, mange år etter deres død, tennes lys.
I julen var det fantastisk å se lyshavet på mange kirkegårder og de mange besøkende som oppsøkte sine kjæres siste hvile – til tross for et fryktelig vær mange steder. Men slik er det, som vi vet, ikke alltid. Flere og flere dør aldeles uten slekt, venner eller kjente. De er glemt eller har kanskje ingen. Kanskje var de også alene på den siste avskjedsdagen i kirken. Til deres gravsted kommer ingen. Det er uansett et trist område, også om avdøde selv valgte et liv i ensomhet
Derfor er det gledelig at media nå viser mer oppmerksomhet. Og kanskje sniker det seg nå på en større bevissthet i det brede lag av folket? Det handler om å bry seg. Det dreier seg om å se hvert medmenneske i levende live.
Foto: LH, Bragernes kirkegård, Drammen
Tankar kring gravferd og høvisk framferd
Eg var i gravferd i Indre Hardanger her ein dag. Ein som eg kjende godt, var død, og eg ville sjølvsagt vera med han på denne siste dagen. Han hadde levd eit langt og godt liv, men likevel var det vemodig at han no var borte. Ein gong vaks han opp i bygda, hadde spanande ungdomsår med deltaking i fleire foreiningar og etter kvart eit langt yrkesliv, familiehygge og turar i fjellet. Men no var ein kjernekar borte. Gravferdsdagen var det strålande vêr, og me tok eit godt farvel i kyrkja, der presten som alltid gjorde sitt til at det blei ein riktig god avskil. Etterpå vart det eit fint minnesamvær.
Så skulle ein tru at eg hadde ei heilt igjennom god stund då eg tok farvel med heiderskaren. Men så vel var det no ikkje. Kan henda hadde alle andre ei tvers igjennom god oppleving, men for meg var det noko som øydela. Etter seremonien i kyrkja fylgde me båra ut på kyrkjegarden, noko som kan vera ein særs god og verdig del av gravferda. Det kjennest fint å gå saman heilt stilt og i ettertanke. Men eg gjekk litt bak tre vaksne karar som heile tida småhumra og prata med kvarandre. Det øydela så mykje. Eg ynskjer eg kunne ha sagt frå der og då, men eg gjorde ikkje det. Ein vil i det lengste passa på seg sjølv. Og det er ikkje fyrste gongen heller. Eg vil heller seia at det meir er regelen enn unnataket at nokre få ikkje klarar å halda munn, – sjølv om det er ein dramatisk augneblink.
Kanskje ein neste gong heller skulle halda seg heime? Det er mogeleg at nokon berre går i ei gravferd av rein bygdeplikt, men eg meiner dette ikke tek seg ut. Det er uverdig og respektlaust. Er det verkeleg ikkje mogeleg for ein vaksen å bruka desse få minutta på å tenkja på stunda og på den avlidne? Eg freista å halda tankane kring livet til den avlidne, men det var nesten umogeleg, for heile tida blei eg riven ut av stemninga når eg høyrde karane framfor meg humra og prata. Noko betre hadde det kanskje vore om folk i ein slik situasjon hadde snakka om den døde medan ein gjekk der, men eg tykkjer det høver aller best å gå i stille prosesjon. Eg vonar mange kan tenkja på dette neste gong det er gravferd.
Lat meg også få nemna at eg meiner det er unødvendig å snakka om potethausten eller det kalde vêret nett medan ein sit i kyrkja før seremonien skal starta. Det er nokre få som ynskjer å småprata då òg. Kan me ikkje æra den avlidne så mykje at me kan klara å teia still nett då?
Lat meg også få seia nokre ord om minnesamvær generelt. Her må dei pårørande sjølvsagt setja råma for korleis dei ynskjer samværet, men kan ein ikkje freista å konsentrera samtalen kring den som er død? Er det ikkje mogeleg å ikkje snakka om seg sjølv og om vêr og vind nett denne stunda? Kan henda kunne ein seia noko hyggeleg om hovudpersonen, eller ein kunne freista fortelja ei god historie om den døde. Kan henda er det ikke så lett å prata med framande om ein person som er borte, men vi vaksne bør no klara så pass.
Dette er jo den siste avskjedstunda for den døde, og eg trur det ville vera fint om ein greidde å halda merksemda på den avlidne medan ein kosar seg med karbonadesmørbrød eller ei god suppe. Det vert nok fleire gravferder, og eg lovar at neste gong nokon småpratar rundt meg medan vi går ut til grava, ja, då skal eg seia frå der og då.
Lars
